Jeg er ikke modig

Jeg har tenkt en stund på mot, spesielt når jeg ser nyhetsoppdateringer fra hele verden, og har kommet fram til følgende erkjennelse: Jeg er ikke modig. Selv om jeg har hatt mot til å ta nye valg, utforske nye veier og innrømme når jeg har begått feil, er alt dette basert på valgfrihet innenfor relativt trygge rammer. Jeg har eksponert meningene mine, risikert å bli såret, skuffet eller å såre og skuffe andre, jeg har risikert å tape ansikt og omdømme, og noen ganger har det gått på helsa løs når motbakkene har blitt for bratte. Men det jeg ikke har risikert, er represalier, drap, fengsel, dødelig smitte, vold, sult eller familie og venners sikkerhet. Og jeg vet ikke hvordan jeg ville reagert hvis dette var mulige konsekvenser. Med dette som bakteppe verken klarer eller ønsker jeg å skrive «Je suis Charlie» på facebookveggen min. Det er så lett å gå i flokk og formidle et felles budskap om frihet, likhet og broderskap. Viktig og riktig er det også, men er det modig?

Mot er for meg vilje og evne til å gå mot strømmen, ta grep der andre vegrer seg, og risikere egne goder for en større sak. Ordene «mot» og «risiko» henger med andre ord tett sammen. I hverdagens trygge rammer er risikoen vi løper i verste fall fobundet med ubehag og avvisning, vanskelig nok for en person som ønsker å bli likt, men dette er likevel småplukk i forhold til det mange mennesker i verden må forholde seg til hver eneste dag.

Ja, jeg tror på ytringsfriheten, den er grunnleggende viktig i et hvert samfunn. Men hva hvis jeg benyttet meg av den og det kostet meg jobben og evnen til å forsørge familien? Hva hvis jeg risikerte fengsel? Eller om jeg måtte forholde meg til trusler om represalier rettet mot familien min? Jeg vet ikke, men jeg har vanvittig respekt for de som holder ytringsfrihetens fane høyt uansett. Og jeg kan rett og slett ikke med hånda på hjertet si at det ville jeg også gjort. Det jeg er sikker på derimot, er at jeg  etter slike opplevelser kunne vært villig til å lyve om egen identidet hvis det hadde brakt mine i sikkerhet i et trygt vestlig land som Norge, et land der vi kunne bidra aktivt til samfunnet uten å leve med daglig risiko for overgrep.  Kanksje ikke en modig handling, men fullt forståelig, og for noen helt nødvendig for å overleve. Disse menneskene sendes systematisk ut av landet nå, av de samme politikerne som reiser til Paris for å hedre ytringsgfriheten, i flokk.  Ingen spesielt modig handling det heller.

Jeg tør ikke kalle meg modig, selv om jeg ønsker å være det, og jeg er heller ikke sikker på om det er mange modige mennesker i Norge i dag. Vi vet egentlig ikke hva mot er, rett og slett fordi vi ikke har behøvd å finne det ut. Og måtte vi slippe. Det vi uansett kan bli bedre på, er å respektere andres menneskers mot, de som virkelig har prøvd det, enten det handler om å utfordre maktutøvere, eller å engasjere seg i kampen for de mest utsatte i verden.  Er du modig?

comfort zone

One thought on “Jeg er ikke modig

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s