Den som ikke blir karikert, er ikke viktig nok

Dette sitatet dukket opp i hodet mitt i dag etter gjentatte nyhetssendinger fra et Paris i sjokk og opprør, og er hentet fra en dokumentar jeg så for mange år siden om omreisende gateteatertrupper i USA på 30-40 tallet. De herjet med alt fra politikk til religion, seksuell legning og minoriteter, og folk stimlet sammen for å få med seg mest mulig av moroa. Grunntanken ble tydelig presentert i løpet av dokumentaren: Det er en ære å bli karikert, hvis ingen gidder lage en karikatur av deg, er du ikke viktig nok.

Karikatur, ironi og harselering er en kunstart med mange uttrykksformer.  Tegneren Herb har siden syttitallet vært grunn god nok til å åpne Oppland Arbeiderblad. Den italienske forfatteren og teaterregissøren Dario Fo hadde en viktig plass i mi mer radikale ungdomstid, og i 1997 fikk han Nobelprisen i Litteratur nettopp fordi han i forfatterskapet sitt opponerte mot autoriteter og, med satiren som våpen, sloss for de som ble tråkket på. I boka Buddhas barn leste jeg nylig om Mustasjebrødrene fra Burma som ikke får holde offentlige forestillinger, fordi de karikerer landets totalitære regime. Karikaturtegnerne og satirikerne har alltid vært en viktig stemme i alle samfunn, og de første til å bli kneblet i trangere tider. Det som er annerledes med attentatet i Paris er at det ikke er styresmaktene som knebler, men en minoritetsgruppe av ekstremister som bruker religion som skjold for sin egen voldelige atferd. De tar «makten» i egne hender og utøver straff på vegne av noen som ikke har bedt dem om å gjøre dette. De hevder å representere en religion, men handler på vegne av seg selv, uten forankring i noe som ligner på verken lov eller rett. Skremmende, og farlig. Farlig, både for de som er ofre for selve attentatet, men også for de som blir skremt til taushet, og ikke minst for de som ufrivillig blir assosiert med ekstremistene som er i stand til å utføre slike hjerterå handlinger.

Det tok mer enn 60 år etter andre verdenskrig før jeg kom over første nyanserte roman om det å være helt alminnelige innnbyggere i en tysk småby i krigsårene, fredselskende mennesker som ble tvunget inn  et totalært regime som stimulerte til klappjakt på jøder og andre «uønskede elementer».  (Anbefaler forresten Boktyven, som bok eller film) De første årene etter krigen var manges hat her i nord rettet mot «tyskerne» og ikke spesifikt mot Hitler, Goebbels og SS. Det skal ikke mye fantasi til for å lure på hvordan det er å være moderat muslim i Europa i dag, med helt vanlige behov knyttet til en familie å ta vare på, en gud å tro på, gode venner , en jobb på trives med og ei trygg framtid.  De ønsket ikke dette, enten de satte pris på tegningene eller ikke.

To ting er jeg sikker på:

  1. Det er viktig å fortsette å pleie satiren og karrikaturen som uttrykksform og kunstart. Det som ikke blir karrikert, er ikke viktig nok. Karikaturen er ytringsfrihetens førstedame.
  2. Folk som begår drap, uansett årsak, utøver en kriminell og uakseptabel handling. De handler på egne vegne, uansett hvilken fane de ønsker å løfte for å forsvare handlingen. Det er utøverne som skal straffes, ikke de de hevder å handle på vegne av. De er nemlig ikke spurt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s