Burde vi ha sett det før?

Jeg har et par ganger vært så heldig å være til stede når to «hardbarka» ledere i regionen vår har snakket om utbrenthet. Om å være på høyden, turnere et antall baller de fleste ikke en gang ønsker å drømme om, ta på seg enda litt mer, for så å plutselig stoppe helt opp og gå i svart. De har begge et uttalt ønske om å dele disse erfaringene, og gjennom det bidra med sin variant av samfunnsnyttig, forebyggende arbeid.

De forteller om turen opp, det plutselige fallet og den møysommelige veien tilbake til et liv i større grad av balanse. De forteller om mestring, ansvar, status og karriere, men også om egne forsvarsmekanismer, og irritasjon over alt og alle som ikke la aktivt tilrette for deres vei mot toppen, folk som til og med stilte kritiske spørsmål knyttet til valg og prioriteringer.

«Kunne noen ha grepet inn tidligere?» Spørsmålet kommer fra salen. En av de to svarer at det tror han ikke, for han hadde sluttet å lytte til innspill lenge før det smalt, og velmenende forslag ble kun opplevd som forstyrrelser i hverdagen. Jeg tror på det han sier. Jeg har selv vært der, rundt tusenårsskiftet, og det spørsmålet jeg husker best, kom fra ei venninne rett etter at det smalt i mitt liv: «Gi meg ett eksempel på hvordan vi kunne sett dette komme?»  Jeg hadde ikke noe svar. Ikke den gangen.

For hele greia handler om behovet for mestring, og å være til nytte. Og om grundig innøvde strategier for å dekke over at det begynner å bli i meste laget for oss. Holde maska, holde andre på avstand, redusere graden av innsyn, slik at vi kan holde spillet gående. Fordi det ikke finnes noe alternativ, ihverfall ikke slik vi opplever det der og da. Nå, 16 år seinere, ser jeg annerledes på det.  «Det viktigste kriteriet for å bli utbrent, er at du brenner.» sa en lege til meg en gang. Det er oftest aktive, hjelpsomme, løsningsorienterte folk som brenner ut, folk som er bedre på å gi enn på å ta imot. Nå tenker jeg at balanse i relasjon til andre mennesker handler om å kunne hjelpe, men også om å kunne ta imot hjelp. Det å være «flink» er bare er ett av mange  måleparametre. Livet handler om mye mer enn å levere varene. For omgivelsene kan det være godt at du ikke er på tilbudssiden hele tiden, kanskje har de behov for å kunne gi noe tilbake de også? Eller som et par i førtiåra sa til to slitne småbarnsforeldre som lurte på hva vi kunne gjøre i gjengjeld etter at de hjalp oss i en strevsom periode: «Om femten år er dere på vår alder, kanskje er det da en ung familie et annen sted som trenger deres hjelp.» Dette med balanse er med andre ord tidsuavhengig,  og det er helt ok å ta imot hjelp selv om vi ikke har noe å gi tilbake der og da.

Så hvordan kan vi se at folk rundt oss trenger hjelp? Det kan være atferdsendringer knyttet til stemmebruk og ordvalg, kroppsspråk, tempo og temperament. Rastløshet. Gradvise forandringer over tid, eller brå skifter. Opplevelsen av ikke å nå inn der det før var åpen dialog. Kanskje er det slik at «It takes one to know one», men samtidig tror jeg de aller fleste av oss registrerer slike forandringer ubevisst, uten at vi alltid vet hvilken knagg vi skal henge dem på. Hvis vi spør om det er noe som er vanskelig, og blir avvist, gjør ikke det noen ting. For et eller annet sted i prosessen vil den som har fått spørsmålet sette pris på at akkurat du har sett, og tatt deg bryet med å sette ord på det. Og kanskje er det akkurat ditt spørsmål som får han eller henne til å stoppe opp og tenke: «Kanskje det er på tide å bryte et mønster her?»

Vil ikke

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s