For 20 år siden i dag

Det er en snørik lørdag formiddag, vi har akkurat gravd fram bilen etter trivelig hyttebesøk hos gode venner og vendt snuten hjemover, da radiostemmen starter neste innslag med at «I dag er det nøyaktig 20 år siden en av de verste togulykkene i Norge, Åsta-ulykken.» Ordene treffer meg i magen, og tankene graver seg bakover til minner jeg har lagt lokk på.

20 år. Siden årtusenskiftet. Siden Åsta. Og siden den kjipeste julen i mitt eget liv.  Såret, utrygg og lei meg etter misbrukt tillit gjennom høsten og vinteren, kompenserte jeg med hardt arbeid og ytre mestring  fram til det sa brått stopp akkurat denne jula 1999. Heldigvis, tenker jeg i ettertid, fordi fallet utløste to verdifulle elementer som har lagt et svært godt grunnlag for alt jeg har fått oppleve de påfølgende 20 årene:

For det første hadde jeg kloke venner og en god familie som raskt sørget for at jeg fikk den hjelpen jeg trengte til å leve videre med en helt annen aksept for egen sårbarhet, og aktivt trekke veksler både på egne ressurser og det nettverket jeg hadde og fortsatt har rundt meg. Summen av alt dette har hjulpet meg på veien til en bedre og helere versjon av meg selv. Denne reisen har også gjort meg sterkere rustet til å hjelpe andre i sine prosesser, og sette ord på styrker og muligheter der den enkelte ikke alltid evner å se det samme potensialet selv.

Den andre og minst like skjellsettende opplevelsen, handler om ytre omstendigheter. Det at jeg fysisk og mentalt plutselig lå nede for telling, fikk meg til å avlyse et planlagt nyttårsbesøk hos de samme gode vennene jeg var hos i natt, og la være å bestille billetter hjem på  nettopp det sørgående toget som så skjebnesvangert møtte nordgående tog ved Åsta stasjon 4. januar 2000.  De som var med på denne togturen, også de overlevende, har fått forandret livet sitt for alltid. Noen av disse ble intervjuet på radioen i dag, og det var sterk kost.

I går sa en 16 år gammel Maud Angelica Behn disse kloke ordene i sin fars begravelse:  «Jeg vil bare si til alle som har gått gjennom psykisk sykdom, at det finnes alltid en utvei. Selv om det ikke føles sånn. Det er folk der ute som kan hjelpe.»

Budskapet hennes er viktig! Alle mennesker kan bli psykisk syke, i kortere eller lengre perioder. Psykisk sykdom kan utløses av alt fra indre destruktive krefter til ytre påført stress og traumer, og verktøyene vi har for å dempe konsekvensene og reparere denne typen skader er ulikt fordelt. Men klarer vi det, vil det for de fleste finnes et «etter» som har mye å by på. Leonard Cohen formulerer det slik:

There is a crack in everything 
That’s how the light gets in

Maud Angelica har rett. Det er folk der ute som både kan og vil hjelpe. Slik at den det gjelder kan finne sitt «etter» og sine 20 år med nye erfaringer, opplevelser og fellesskap.  Det er 20 år siden i dag. 20 år siden jeg fikk og grep sjansen til å starte på nytt. For meg 20 rike år, ikke uten nedturer, men med en betydelig styrket helse, inkludert evnen til å stå i det mangfoldet av hendelser et voksenliv har å by på. Fordi jeg ba om hjelp, fikk hjelp, og evnet å ta den imot.

En kommentar om “For 20 år siden i dag

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s