Det vanskelige ordet lojalitet

Wikipedia definerer lojalitet slik:

«Lojalitet er en personlig egenskap av plikttroskap eller lovlydighet, og som i enkelte sammenhenger kan regnes som en verdsatt egenskap eller dyd. Lojalitet innebærer vennlig innstilling og hjelpsomhet mot den lojaliteten rettes mot. Det kan også medføre et allianseforhold der de som er lojale mot hverandre tar hverandres parti i tilfelle konflikt med andre. Lojalitet kan også benyttes for å betegne troskapsforhold mellom en overordnet og underordnede, eksempelvis mellom en fyrste og hans undersåtter.»

Allerede her er det mye interessant stoff. Lojalitet defineres som en personlig egenskap som rettes mot mennesker i våre omgivelser vi føler tilknytning til, og i ulike sammenhenger opplever som allierte. I arbeidslivet knyttes ordet ofte opp mot verdigrunnlag, forpliktelse og krav om lojalitet. På den ene siden har vi altså følt lojalitet mot mennesker vi er emosjonelt tilknyttet på en måte eller en annen, og på den andre siden ulike former for pålagt og kontraktsfestet lojalitet.

Ikke sjelden møter jeg mennesker som kjenner på stress eller ubehag fordi disse ulike forventningene til lojalitet kommer i konflikt med hverandre. Et eksempel er lederen som er pålagt å gjennomføre nedbemanning, men samtidig har en sterk emosjonell tilknytning til egen avdeling og folkene der. Kravet fra arbeidsgiver er tydelig, og ikke urimelig heller, siden de ytre rammene tilsier at her må det handles. Likevel vil oppgaven kunne oppleves direkte uhåndterlig før man får sortert roller og hatter og kommunisert dette tydelig ut. Tilstrekkelig bakgrunnskunnskap, opplevd ryddighet og tillit til rettferdig behandling av de som blir berørt, vil likevel kunne gjøre oppgaven overkommelig.

En lojalitetskonflikt melder seg oftest der egen lojalitet går i flere retninger.  For det vil den gjøre noen ganger. For eksempel i spørsmålet om du skal gi en person en sjanse til, selv om du løper en risiko for flere enn deg selv? Eller hvis du har fått et pålegg du av etiske grunner ikke vet om du kan stå inne for? Og hva gjør du når du har to gode kolleger som kommer i konflikt med hverandre? Eller når du får servert en hel kamel  og innerst inne vet at du bør spise hele måltidet for en sak som er større enn deg selv? Selv har jeg ganske dårlig fordøyelse når det gjelder kameler, og spesielt når jeg kjenner at det samtidig  lugger i grunnverdiene mine, derfor har jeg i voksen alder  (klok av skade) lært meg å bruke mer tid på å analysere totaliteten i situasjonen før jeg tar viktige valg. For hvis jeg skal være tro mot noen eller noe på en måte som krever at jeg går den ekstra milen for personen eller saken, må dette samtidig være et prosjekt jeg tror på.

André Bjerkes mest kjente dikt beskriver dette dilemmaet utrolig godt, men lett er det ikke:

Du skal være tro

Du skal være tro

Men ikke mot noe menneske
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.

Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt…

Når var du tro?

Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?

Var du tro
når du ikke bedro
den du ikke elsket?

Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det som rørte ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg

Da var du tro!

Lensemuseet

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s