Barn, foreldre og besteforeldre, ferieforventninger og roller

Har akkurat lest meg gjennom Mommo og moffa på egotripp av «utslitt trebarnsmor» i  NRK Ytring, og ikke minst de ulike  vinklingene i kommentarfeltet. Dagen etter publiserte NRK artikkelen Forskning slår tilbake. Den viser til stort engasjement hos dagens besteforeldre i forhold til å følge opp barnebarn.

Det som fascinerer meg mest, både i den opprinnelige artikkelen og i med- og motytringene i kommentarfeltet, er fasiten folk sitter på i forhold til andre menneskers motivasjon, kapasitet og prioriteringer. De vet så inderlig vel hva som er feil og hva som er riktig, og hevder at egoisme og selvrealisering er styrende i begge retninger.  Selv tror jeg at bildet er mye mer sammensatt.

Grunnpillaren i all god kommunikasjon er tillit til hverandres gode vilje, også når «motparten» prioriterer annerledes enn vi kunne ønske oss. Årsaken til sprikende behov og ulike valg kan like gjerne være knyttet til fysisk eller mental helse, kapasitet, misforståelser, usikkerhet, andre familiemedlemmer som trenger sitt, som til ren egoisme.  Vi kan tro og anta hva som er førende for andre menneskers valg, men de selv er de eneste som kjenner sine egen drivkraft.

Jeg tror også det er viktig å skille mellom ønsker, forventninger og behov. Vi kan ønske oss mer samvær eller avlastning, og vi kan ha klare forventninger til foreldre- og besteforeldrerollen. Det reelle behovet kan på den ene siden forsterkes av nettopp ønsker og forventninger, på den andre siden kan det reguleres gjennom egne prioriteringer og hvor vi legger lista på hva som skal være en god ferieopplevelse for oss selv og ungene, og rett og slett gjøre det beste ut av situasjonen som den er.

Et annet spørsmål er om foreldre/besteforeldre er gjort kjent med dine ønsker, forventninger og behov? Jeg kjenner flere i min egen generasjon som er usikker på egen rolle i forhold til egne barn og barnebarn. De ønsker mer samvær men vil ikke trenge seg på, eller vet ikke helt hva som vil være riktig å gjøre.  Tilbakeholdenhet kan med andre ord være et tegn på at det er på tide å jobbe mer (på begge sider) med tilliten til hverandres gode vilje gjennom året, mer enn at (beste-)foreldrene er på ego-trip når sommeren kommer.  Åpne spørsmål om hva man kan få til sammen er en god start.

Barn er, i likhet med voksne, selvstendige individer med ulik atferd og forskjellige behov. Ikke alle besteforeldre har helse eller kapasitet til å dekke alle disse behovene på en gang, og over lengre tid. Kanskje er det lettere å by på seg selv hvis man kan ha besøk av én og én og over en kortere periode?  Så kan foreldrene også lettere tilpasse opplegget hjemme til den eller de som er igjen? Alle barn har behov for å bi sett som det individet det er, og stressnivå og forventningspress dempes i begge leire.

Selv er jeg så heldig at jeg får energi av de små når de er på besøk, nettopp fordi de både tvinger meg  ut av jobbfokus, ut i naturen og inn i bøkenes verden. Men de og foreldrene må også tåle at jeg ikke alltid mestrer mormorrollen like godt, jeg kan bli både sliten og oppfarende innimellom. Fordi jeg er et helt alminnelig menneske.

Den viktigste forventningen å utfordre er kanskje at livet skal være perfekt avstemt sommeren igjennom. Livet er slik det er, og den største mestringen av alle er å tåle nettopp det.