Offerrolle som maktmiddel

Jeg vet ikke hvordan du har det, men hos meg kan det i gitte situasjoner dukke opp spøkelser fra fortiden når jeg havner i situasjoner der ett eller flere elementer minner meg om noe ubehagelig jeg har opplevd før, og dette selv om her og nå har en helt annen maktbalanse, og foregår under atskillig tryggere rammer enn minnene som trenger seg på.

Denne tilbøyeligheten har mye til felles med allergi, overeksponering tidligere i livet resulterer senere i kraftige reaksjoner selv på små doser, og det er ikke alltid omgivelsene ser logikken i det som foregår, eller tar tilstanden på alvor. For det er ikke alt vi gjør og sier i slike situasjoner som gir mening, isolert sett, hvis bakteppet ikke er kjent.

Samtidig har vi selv et ansvar for hvordan vi møter våre omgivelser. Selvinnsikt rundt hva som utløser hvilke reaksjoner er en god start i de tilfeller det er mulig og vi har tilgang til denne informasjonen om oss selv. Da kan vi forklare vårt eget reaksjonsmønster og bakgrunnen for den til mennesker vi stoler på. Samtidig opplever jeg en hårfin balansegang knyttet til hva som er rimelig å kreve av forståelse hos motparten, og når det er på tide å jobbe med vårt eget atferdsmønster. Hender det at vi drar offerkortet noen ganger også fordi vi vet at det virker?

Noen ganger kan offerrollen dras vel langt. Jeg har også tidligere referert til den britiske komedien Cold Comfort Farm der bestemor på gården har låst seg inne i 2. etasje og styrer gården med hard hånd derfra. Hun krever absolutt lojalitet fra hele familien til seg og sine nykker, fordi hun som barn «saw something nasty in the woodshed».

En dagsaktuell diskusjon i norske medier retter oppmerksomheten mot influensere som får stor påvirkning på sårbare grupper ved å dele egne historier rundt vanskelig oppvekst. Gjennom dette bygger de sterke merkevarer og oppnår en solid omsetning. De har snudd offerrollen til en ressurs og en styrke i eget liv, men hvor er etikken hvis de gjennom slike grep skaper nye ofre?  

Svært få mennesker går skadesløse gjennom livet, og vi har ulike tilnærminger og forutsetninger i arbeidet med å komme oss opp igjen og videre. Ryggsekken vi etter hvert bærer på kan forklare mye av hvordan vi framstår i dag. En klok psykolog jeg hørte for mange år siden, forklarte det slik:

«Det finnes ikke unormale reaksjoner.

Det finnes bare normale reaksjoner på unormale situasjoner.»

Likevel er min påstand: At du selv har vært et offer tidligere i livet, gir deg ingen fullmakt til å behandle menneskene du har rundt deg nå, dårlig. Snarere tvert imot. Hvis du aner et slikt mønster hos deg selv, er det på tide å be om hjelp. Noen ganger er det nok å sortere tanker med folk du kjenner og stoler på, andre ganger kan det være lurt å oppsøke fagfolk, alt etter styrke og alvorlighetsgrad. Målet bør ikke være å snu maktforhold på hodet, men å opprette en form for balanse både du og andre kan leve med.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s