Gjennom kurs og samtaler treffer jeg jevnlig ulike ledere og mellomledere, noen ferske i rollen og andre med både lang og bred erfaring. Ofte kommer vi inn på det store spørsmålet: Hva slags leder ønsker jeg å være, og klarer jeg å leve opp til det? De aller fleste av oss har opplevd ulike ledere, gjort oss noen erfaringer, og reflektert rundt hvordan disse menneskene har påvirket vårt syn på lederskap. Disse tankene vil i neste runde forme vårt eget bilde av den ultimate lederen, rollemodellen vi ønsker å strekke oss etter.
Selv fikk jeg lederansvar og lederoppgaver servert på et fat allerede som 30 åring, og ser i ettertid at jeg ble blendet av tilliten jeg ble vist gjennom dette ansvaret. Gjennom noen heftige år preget av turbulente omgivelser, stort arbeidspress og og noen uheldige erfaringer med dårlige rollemodeller, og alt dette kombinert med en krevende livssituasjon, lærte jeg meg mer om hva slags leder jeg absolutt IKKE ville være, enn om hvilket lederpotensial som kunne finnes i meg i en mer stabil arbeidshverdag. Slik ble jeg vaksinert for lederansvar i yrkeslivet og holdt meg unna i 15-20 år derfra.
i 2014 fikk jeg spørsmålet igjen, nå om jeg kunne ta på meg lederansvaret på den arbeidsplassen jeg hadde jobbet de siste tre årene? Varsellamper utløst av gamle minner dukket som vanlig opp, men fra den mentale verktøykassa jeg møysommelig hadde bygd videre på de siste årene, hentet jeg opp ett åpent spørsmål til meg selv: «Hva er annerledes denne gangen?» Svarene kom som perler på en snor: Mer erfaring, godt arbeidsmiljø, rause og flinke folk rundt meg, meningsfylt innhold, stabil livssituasjon osv osv. Så jeg takket ja.
Neste spørsmål fra verktøykassa: «Hva slags leder ønsker jeg å være?» Her var jeg innom mange tanker knyttet til frihet under ansvar, læring, utvikling, kollektive mål og mye annet, og valgte til slutt ut én setning jeg tok med meg videre inn i det første møtet det var mitt ansvar å lede: «Det er bare én ting det ikke er lov til her på huset, og det er å ikke be om hjelp når du trenger det!» Erfaring hadde lært meg at de prosjektene vi jobbet aller best på, var der vi trakk veksler på hverandres kunnskap og erfaringer, og luket bort alle spirer til solo-løp før disse rakk å slå rot.
Det er lenge siden jeg har løftet opp setningen nå, men den har vært styrende for mye vi har fått til etterpå også. Når det ikke har gått fullt så bra, har det gjerne handlet om at vår regel nummer 1 har fått for liten oppmerksomhet i en hektisk hverdag der det kan oppleves ubehagelig å bry andre som også er travle.
Hva hindrer oss i å be om hjelp? Det begynner tidlig, fra toåringen som vil «klare søl» til skolehverdagen og andre ytre påvirkninger som verdsetter individuelle prestasjoner og konkurranse minst like mye som kollektive resultat. For noen er det vinnerinstinktet som hindrer dem i å trekke veksler på omgivelsene og måtte dele æren for et godt resultat, men det kan like gjerne handle om redsel for å tape ansikt hvis andre ser det du ikke får til. Andre igjen er redd for å belaste og være til bry. Å jobbe med en mestringskultur som fokuserer på å heve nivået gjennom å spille hverandre gode, er hardt arbeid, og vi kommer ikke unna å jobbe med tilliten til hverandres gode vilje, herunder det å by på egen sårbarhet. Og det vi må øve på da, er å be om hjelp når vi trenger det. Vi må også øve på å sette egne individuelle behov til side når andre ber oss om denne hjelpen. Først da vil vi oppnå synergieffekter som på sikt både vil heve den kollektive prestasjonen, og også styrke trivsel, samhold og opplevd tilhørighet. Vi kan ikke ikke be om hjelp. De gangene jeg klarer å være en leder som stimulerer til denne forståelsen, har jeg det bra med meg selv i lederrollen.
Vi må så før vi kan høste
øy-coachen 