Bilkjøp og tillit

Jeg kjøpte meg ny brukt bil på fredag, ett år før tida og samtidig én måned for seint. Et uhell (eller hell i uhell) gjorde at min gode følgesvenn gjennom de siste 5 årene ble parkert for godt mens sjåføren var like hel, så kjøpet tvang seg fram fortere enn jeg hadde tenkt. Samtidig førte kjøpsprosessen meg fram til en bilforretning jeg har en helt spesiell historie med:

For en god del år siden eksploderte hjulet på bilen min like ved denne forretningen. Løsningsorientert som jeg var, vrengte jeg inn foran butikken, gikk inn og spurte: «Kan dere låne meg en bil, jeg skal holde kurs på Røros om en time, og min kan jeg ikke bruke..» Innehaveren ga meg nøklene til sin egen strøkne privatbil og sendte meg videre. Da jeg kom tilbake utpå ettermiddagen, takket pent og ville gjøre opp for meg, smilte han lurt: «Jeg vil ikke ha noe av deg men du kan kjøpe bil av meg en gang. Likte du den, forresten?» Dessverre døde han brått 3 uker før jeg rakk å innfri min del av avtalen, men jeg tror likevel arvtakeren ble glad for historien jeg fortalte.

Denne historien forteller både noe om salg og om gjensidig tillit. Tillit til at man får hjelp når man trenger det, og til at folk gjør opp for seg i den store sammenhengen. Jeg tenker at alt kjøp og salg handler om tillit. Som kjøper er det viktig med tillit til at jeg får det jeg betaler for, og selger trenger tillit til at jeg kommer til å gjøre opp for meg.

Men det handler om mer enn det. Konsulentbransjen og bilselgerbransjen har begge slitt med omdømmeutfordringer knyttet til tillit, der noen aktører har ødelagt for andre. Som rådgiver er jeg svært bevisst på viktigheten av tillit som lim i samspillet mellom kunde og leverandør, og som en grunnleggende forutsetning for å nå de målene man setter  seg i fellesskap. Tillit til hverandres gode vilje, ressurser, faglige fundament, kapasitet, habilitet, motivasjon og ryddige forhold forøvrig. Dette behovet er gjensidig. Min erfaring er at jo tryggere jeg blir på hva jeg selv står for, jo flere spørsmål stiller jeg i startfasen på et nytt oppdrag, i første rekke for å avklare forventninger og realismen i disse, men også fordi jeg trenger å kjenne på min egen tillit til at samspillet vil fungere.

Internt der jeg jobber har vi lært oss å stille  to sentrale spørsmål når det dukker opp en ny mulighet: Har vi trua på at dette vil fungere? Og, er det noen her som har virkelig lyst på oppdraget? Hvis vi ikke er i stand til å svare et tydelig JA på begge disse spørsmålene, skal vi heller ikke inn i det. Hvorfor: Fordi vi da på ett eller annet stadium vil møte på ei tillitsutfordring, enten ene eller andre veien, knyttet til struktur, ansvarsplassering, motivasjon, prioritering, gjensidig forpliktelse eller evne til måloppnåelse. Det er uklokt å jobbe for folk som ikke har full tillit til oss på et eller flere av disse områdene, eller tilsvarende for folk vi selv ikke  stoler på at tar sin del av ansvaret.

Den siste uka med mye styr rundt avvikling av én, og kjøp av en annen nyere bil, har jeg kjent på tillit. Til verkstedet som hjalp og fulgte meg opp da uhellet var ute, og til bilselgeren som lyttet og veiledet seg fram til en fornuftig handel. I regionen der jeg bor har vi ofte flere roller og ulike treffpunkt. En av kvalitetene i et lite samfunn, er at vi alltid treffer hverandre igjen, og forståelsen av at redeligheten i ett møte kommer det neste til gode. Dette er tillit satt i system og en av de viktigste verdiene et lokalsamfunn kan forvalte.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s