Kan hende gir de det de har

Kanskje fordi jeg er i mormormodus for tida, eller kanskje fordi verden er i bevegelse, ihvertfall hører jeg både herfra og derfra historier om hvordan ulike mennesker fyller nettopp besteforeldrerollen. Alt fra de alltid tilstedeværende besteforeldrene i kårbygningen på gården, de som ser det som en livsoppgave å ta aktivt del i den daglige oppdragelsen av den lille, til de som knapt stikker hodet innom på vei til et eller annet selvrealiseringsprosjekt de til enhver tid holder på med.

Midt blant disse ulike rollemodellene står unge voksne og prøver å finne ut av sitt eget liv som foreldre, de ønsker å forme sin egen hverdag, sette gode rammer og stake ut veien de selv skal gå. Samtidig trenger de periodevis støtte i form av både praktisk bistand og gode råd. Det er bare det at besteforeldrerollen har forandret seg. I min barndom var besteforeldre noen som hadde god tid og serverte hjemmelaget mat, lærte meg opp til å bake og ikke minst, trekke gardinene fra vinduet i soverommet så naboen ikke skulle tro vi sov lenge.

Dagens besteforeldre er yrkesaktive, de jobber både mer og lengre utenfor hjemmet. De har en omgangskrets de pleier, og gjerne reiser på turer med. Og de chatter, blogger og poster jevnlige oppdateringer på facebook, med eller uten bilder av de søte små. Mine barn har nedlagt facebookforbud på barnebarnbilder, noe jeg synes er bra, samværet vårt er slik også jeg ser det, en privat sak.

Det er ikke lenge siden jeg hørte en oppgitt mor fortelle at hennes foreldre stakk som snarest innom på vei til noe som var mer spennende enn barnebarna (som de aldri tilbrakte ei helg med) for så å dokumentere lynvisitten på facebook som kjempehyggelig.

Når voksne barn er skuffet over sine foreldre, handler det for det meste om opplevd manglende interesse og travelhet i hverdagen. Foreldrene derimot, kan ha en annen opplevelse av tingenes tilstand, de kan være redde for å trenge seg på, eller oppleve at de selv ikke strekker til i sin egen hverdag. Kanskje skjermer de de unge voksne for bekymringer og plager som hindrer dem i å yte det de selv kunne ønske i besteforeldrerollen. Kanskje setter de grenser for ikke å drukne i barnevaktoppdrag og det de opplever som urimelige forventninger knyttet til oppfølging, støtte og bidrag, nå som de selv endelig, etter mange år i foreldrerollen, har klart å skaffe seg et personlig handlingsrom med tanke på både tid og økonomi.

Det eneste jeg er sikker på, er at ingen skuffelser oppstår uten at de er basert på en etablert forventning, et bilde av hvordan ting  bør gå for seg. Forventningene skapes gjennom egne erfaringer, andres formidling av sine erfaringer, og inntrykk vi får gjennom litteratur og andre medier. Vi søker det perfekte liv. Vi ønsker at våre barn skal vokse opp med mennesker som bryr seg, stiller opp og generelt er til å stole på, samtidig som vi fritt skal kunne si fra at nå er det nok, nå trenger vi litt tid for oss selv i vår lille familie. Dessuten vil vi gjerne gjøre ting på vår egen måte, den måten vi tror er best.

Jeg tror det er viktig å sette ord på hva vi ønsker av hverandre, slik at vi forstår hverandre bedre, men også tenke gjennom om disse forventningene er så realistiske som vi tror? Jeg tror nemlig at barn har godt av å vokse opp med den læringen at alle er forskjellige, også besteforeldre. Vi har ulike kvaliteter, ulik tilstedeværelse og ulike tilnærmingsmåter til barnebarna våre.  Som gruppe representerer vi et like stort mangfold som resten av det samfunnet vi bor i, det samfunnet som danner hele rammen rundt oppveksten til de søte små.  Likevel tilfører vi noe, alle sammen på hver vår måte. Vi bidrar med en erfaring de uansett vil ha med seg i ryggsekken på vei mot voksenlivet.

Skulle jeg gitt ett råd til oppgitte foreldre med små og halvstore barn, vil det være akkurat dette: Se med positiv nysgjerrighet på det de tilfører, disse besteforeldrene som ikke alltid er like «på», kanskje gir de det de har.