Der intet er, har selv keiseren tapt sin rett..

Noen ganger tenker jeg at jeg har vokst opp i en verden av ordtak. I hvertfall var disse ordtakene i aktiv bruk når jeg ba om forklaringer på på ting jeg ikke skjønte. Nå er jeg i den fasen at jeg selv tyr til ordtak for å illustrere de budskapene jeg ønsker å nå fram med. Kanskje handler det om voksenpoeng? Ett av ordtakene jeg hørte gjentatte ganger i løpet av oppveksten, var: «Der intet er, har selv keiseren tapt sin rett».. Jeg husker ikke lenger sammenhengene da, derimot vet jeg når denne setningen dukker opp i eget hode i dag, og det har med parforhold å gjøre.  Jeg har gjentatte ganger vært vitne til, og også vært midt oppe i parforhold som skranter, sett fra flere ulike vinkler. En gjenganger er at følelsen hos den ene parten slokner, mens den andre gir dobbel gass for å holde det gående, og flikker og lapper så godt hun eller han kan. Når bruddet er et faktum, står en av dem igjen og lister opp alt hun eller han har gjort for å berge forholdet, og påpeker samtidig manglene tilsvarende innsats fra den andre.

Han skulle fløtte ut, det va den 5.februar
ho va som vanlig litt for sein
Ho snakka heftig om å jobbe hardt med forholdet
og om å vær urokkelig som stein
Han va som vanlig litt for rolig
han va som vanlig litt for blid
Han va i tankan i ei leilighet på Tøyen,
den va god å være heilt aleina i
Ho sa: Æ kan bevise at vi får det fint igjen,
men går du, får æ ingen sjanse te det
Han sa, han sa: Æ har det heilt fantastisk allerede!

Fantastisk allerede, siste vers (Kari Bemnes)

Det er da jeg begynner å tenke på den første av Virginia Satirs 5 friheter: Friheten til å se og høre det som er, i stedet for det som burde være, var eller kommer til å bli.  Hvis følelsene ikke er der, kan vi ikke kreve av en annen person å skru dem på igjen, vi mennesker er ikke skrudd sammen på den måten. Hvis følelsene ikke er der,  er de ikke der,  og uansett hvor mye innsats vi legger i å bevare forholdet, er det ingen garanti for at de «riktige» følelsene vil komme tilbake. Vi kan trolig måle både graden av kjærlighet og graden av innsats, men disse to enhetene opererer ikke på samme skala, og ofte opererer de totalt  uavhengig av hverandre. På samme måte er det lett å forveklse følelsen av ikke å bli elsket av den personen man ønsker skal gjøre det, med følelsen av ikke å være verdifull, men de to henger faktisk ikke sammen, ikke egentlig.  Derimot er det på et eller annet stadium viktig å innse at «der intet er, har selv keiseren tapt sin rett«, i stedet for å grave seg ned i den voksende haugen av manglende bekreftelser fra partneren. Muligheten til å være keiser er fortsatt til stede, selv om det akkurat her, hos denne personen, ikke er mer å hente. Det er tomt. Fortvilelsen over at ting ikke ble som de skulle kan være like stor hos begge, på ulikt vis. Det er ingen god følelse ikke å ha noe å gi heller, og de færreste ønsker å såre et annet menneske.

«Det er to mænd i verden som bestandig krydser min vej. Den ene er ham jeg elsker. Den anden  elsker mig.» skrev Tove Ditlevsen for mange år siden. Vi kan ikke styre følelsene våre. Det vi kan styre er hvordan vi håndterer dem, hvordan vi behandler andre mennesker med respekt og sier fra når noe ikke fungerer, og ikke minst hvordan vi tar grep når forholdet vi er i, går på helsa løs for oss selv eller for den andre. Evner vi å se ting som de er og ikke som de burde eller skulle ha vært? Når er nok nok?  Verdifulle er vi, uansett utfall, og her ligger energien til å se framover, og beholde nysgjerrigheten på hva livet har å by på videre.