Kan hende gir de det de har

Kanskje fordi jeg er i mormormodus for tida, eller kanskje fordi verden er i bevegelse, ihvertfall hører jeg både herfra og derfra historier om hvordan ulike mennesker fyller nettopp besteforeldrerollen. Alt fra de alltid tilstedeværende besteforeldrene i kårbygningen på gården, de som ser det som en livsoppgave å ta aktivt del i den daglige oppdragelsen av den lille, til de som knapt stikker hodet innom på vei til et eller annet selvrealiseringsprosjekt de til enhver tid holder på med.

Midt blant disse ulike rollemodellene står unge voksne og prøver å finne ut av sitt eget liv som foreldre, de ønsker å forme sin egen hverdag, sette gode rammer og stake ut veien de selv skal gå. Samtidig trenger de periodevis støtte i form av både praktisk bistand og gode råd. Det er bare det at besteforeldrerollen har forandret seg. I min barndom var besteforeldre noen som hadde god tid og serverte hjemmelaget mat, lærte meg opp til å bake og ikke minst, trekke gardinene fra vinduet i soverommet så naboen ikke skulle tro vi sov lenge.

Dagens besteforeldre er yrkesaktive, de jobber både mer og lengre utenfor hjemmet. De har en omgangskrets de pleier, og gjerne reiser på turer med. Og de chatter, blogger og poster jevnlige oppdateringer på facebook, med eller uten bilder av de søte små. Mine barn har nedlagt facebookforbud på barnebarnbilder, noe jeg synes er bra, samværet vårt er slik også jeg ser det, en privat sak.

Det er ikke lenge siden jeg hørte en oppgitt mor fortelle at hennes foreldre stakk som snarest innom på vei til noe som var mer spennende enn barnebarna (som de aldri tilbrakte ei helg med) for så å dokumentere lynvisitten på facebook som kjempehyggelig.

Når voksne barn er skuffet over sine foreldre, handler det for det meste om opplevd manglende interesse og travelhet i hverdagen. Foreldrene derimot, kan ha en annen opplevelse av tingenes tilstand, de kan være redde for å trenge seg på, eller oppleve at de selv ikke strekker til i sin egen hverdag. Kanskje skjermer de de unge voksne for bekymringer og plager som hindrer dem i å yte det de selv kunne ønske i besteforeldrerollen. Kanskje setter de grenser for ikke å drukne i barnevaktoppdrag og det de opplever som urimelige forventninger knyttet til oppfølging, støtte og bidrag, nå som de selv endelig, etter mange år i foreldrerollen, har klart å skaffe seg et personlig handlingsrom med tanke på både tid og økonomi.

Det eneste jeg er sikker på, er at ingen skuffelser oppstår uten at de er basert på en etablert forventning, et bilde av hvordan ting  bør gå for seg. Forventningene skapes gjennom egne erfaringer, andres formidling av sine erfaringer, og inntrykk vi får gjennom litteratur og andre medier. Vi søker det perfekte liv. Vi ønsker at våre barn skal vokse opp med mennesker som bryr seg, stiller opp og generelt er til å stole på, samtidig som vi fritt skal kunne si fra at nå er det nok, nå trenger vi litt tid for oss selv i vår lille familie. Dessuten vil vi gjerne gjøre ting på vår egen måte, den måten vi tror er best.

Jeg tror det er viktig å sette ord på hva vi ønsker av hverandre, slik at vi forstår hverandre bedre, men også tenke gjennom om disse forventningene er så realistiske som vi tror? Jeg tror nemlig at barn har godt av å vokse opp med den læringen at alle er forskjellige, også besteforeldre. Vi har ulike kvaliteter, ulik tilstedeværelse og ulike tilnærmingsmåter til barnebarna våre.  Som gruppe representerer vi et like stort mangfold som resten av det samfunnet vi bor i, det samfunnet som danner hele rammen rundt oppveksten til de søte små.  Likevel tilfører vi noe, alle sammen på hver vår måte. Vi bidrar med en erfaring de uansett vil ha med seg i ryggsekken på vei mot voksenlivet.

Skulle jeg gitt ett råd til oppgitte foreldre med små og halvstore barn, vil det være akkurat dette: Se med positiv nysgjerrighet på det de tilfører, disse besteforeldrene som ikke alltid er like «på», kanskje gir de det de har.

7 thoughts on “Kan hende gir de det de har

  1. Jeg tror nok det er ulikt hele veien. Men jeg kjenner meg igjen i dette med ikke å ville trenge meg på.
    Klem på en lørdag🙂

    Lik

  2. For gi, må vi ha noko å gi… Ja.
    Eg har vore farmor i nokre år no. I ei periode var eg sjukmeld lenge og hadde ei anna tid og muligheit for å tilby meg avlastning enn når eg er i full jobb. Arbeidsdagen krev mykje.
    Eg krev mykje av meg.Akkurat det er noko kun eg kan gjere noko med.

    Pappen og mammaen til mine små barnebarn krev lite, men spør av og til. Av og til spør eg. Vi har nok nokre forventningar kvar med oss, som ikkje er blitt sagt høgt, men eg tenkjer vi har stor respekt for kvarandre og veit at vi er der for kvarandre.Eg er litt redd for å trenge meg på også, men svigerdatter seier at det gjer eg slett ikkje. Fallgruba er at eg/ein vert for redd for det.
    Mine barnebarn er mine små lys🙂

    God søndag!
    Marieklem

    Lik

  3. Gode refleksjoner å lese her. Likte spesielt dette: «…ingen skuffelser oppstår uten at de er basert på en etablert forventning, et bilde av hvordan ting bør gå for seg.»

    Kommunikasjon er viktig. Våge å si det en mener og føler, uten at en likevel går i den selvrettferdiggjørende fella: «Jeg må da få si det jeg tenker». For akkurat det argumentet holder ikke alltid. En MÅ ikke si alt, til alle, bare fordi en tenker det. Og i hvert fall ikke til nybakte foreldre. Noen ting må de få styre selv, uten at bedrevitere skal poppe opp i alle mulige sammenhenger. I blant er det greit å vente med å si noe til en blir spurt.

    Til sommeren blir jeg selv bestefar, og jeg gleder meg. Så får jeg se hvordan min og kjærestens roller blir i dette. Hva vi selv ønsker, og hva som ønskes av oss. Men utgangspunktet er at det ikke er vi som skal bestemme når det kommer til barnet og valg som må taes, med de nevnte forventningene om hvordan ting bør gå for seg, men heller forsøke å tilpasse oss og å være en støtte. Så får tiden vise hvordan det blir med liv og lære.

    Ha en fin dag.:)

    Bjørn

    Lik

    • Lykke til Bjørn, har akkurat vært og hilst på en uke gammel liten frøken jeg gleder meg til å bli bedre kjent med. Storesøsteren og jeg er allerede gode venner, så det er lov å tro det samme kan skje en gang til. Ubeskrivelig opplevelse. Jeg tror vi kommer langt med å spørre og lytte, og svare så godt vi kan når vi blir spurt🙂.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s