Jeg befinner meg på et retreatsenter. Ikke som et bevisst valg, men fordi det ikke var flere rom igjen i herberget, det vil si hotellet der jeg hadde planlagt å tilbringe natten, og fordi noen tipset meg om en alternativ overnattingsmulighet. Et retreatsenter med religiøse under (og over-)toner, lokalisert midt i skogen. Og med rom for den som trenger ly for natten etter en av mange lange dager langs veien. Akkurat i kveld vil jeg ikke kjøre hjem, jeg er redd for å sovne bak rattet.
Det første som slår meg, er vennligheten når jeg ringer. Jeg er velkommen. Og om jeg ønsker meg litt kveldsmat når jeg kommer fram? Hun kan vente på meg, og varmer gjerne litt rester fra dagens middag. Godt utpå kvelden ankommer jeg dette huset i skogen og blir møtt av et vertskap som håndhilser og presenterer seg. Det føles helt naturlig å ta av skoene i yttergangen. Vertinna viser meg rommet. Det er enkelt, rent og behørig møblert med både stearinlys og oppbyggelig lesestoff. I spisesalen har hun dekket opp til én gjest så sent på kvelden, en sliten gjest som gjenfinner egen balanse gjennom et varmt måltid servert med omtanke, og rikelig med vann til.
Overalt i bygningen er veggene dekorert med solide kunstverk av god kvalitet, alt er nøye avstemt og behagelig å hvile blikket på, duse farger og milde motiv. Men det som slår meg aller mest, er stillheten, fravær av lyd. Tilbake på rommet blir stillheten nesten påtrengende, og jeg fokuserer på den eneste lyden jeg klarer å fange opp, trolig ei snor som banker svakt og urytmisk mot flaggstanga utenfor vinduet mitt. Jeg er ikke lenger innenfor min egen komfortsone, samtidig som jeg er i nærheten av noe grunnleggende i meg selv, nemlig behovet for stillhet, refleksjon og rekreasjon, selve kontrasten til et hektisk hverdagsliv som måles utfra leveranser og timeplan. Jeg griper meg i å undres hvor mange dager jeg trenger et slikt sted for å finne tilbake til min egen grunntone og indre harmoni. Eller kreativitet. Roen kommer ikke sigende med det samme. Pc og telefon blir ankerfester her jeg sitter i senga og lurer på når jeg klarer å gire ned etter dagens inntrykk, slik at søvnen får sin rettmessige plass. I min fantasi ser jeg for meg den vennlige vertinna ønske velkommen på samme varme måte, samtidig som hun deler ut ytterligere en praktisk informasjon om stedet: «Alt elektronisk utsyr tar vi vare på mens du er hos oss, du får det tilbake ved avreise.» Hvor lenge ville jeg klart det? Ei natt? To døgn? Ei uke?
Jeg setter pris på stillheten. Jeg trenger den. Jeg må bare venne meg til den. Omsorgen derimot, er jeg mottakelig for her og nå. Farende fant som jeg er, ser jeg allerede fram til frokosten. Så vidt jeg vet er det ikke internett på rommet. Så du som kommer til å lese dette, må nok vente en dag eller to før teksten lastes opp i skyen. God natt. Og takk til Lia Gård.
øy-coachen 