Det hellige, alminnelige mennesket

I ei tid med mange sterke inntrykk og følelser går tankene til de viktige tingene i livet. Kanskje var det derfor dette diktet av Marit Nicolaysen gjorde noe med meg da jeg hørte det opplest for første gang sist fredag.

SALME

Jeg tror på det hellige, alminnelige mennesket, og et liv før døden

Allting er hellig for meg

Jeg tror på mennesket alene og i fellesskap

Jeg tror på samhørigheten

Jeg tror på et barns nysgjerrighet

og på linjene i ansiktet til et menneske

som har levd lenge

Jeg tror på livets gang

 

Jeg tror på det sterke i det svake, og omvendt

Jeg tror på omsorgen og solidariteten

Jeg tror på gleden over vakre ting

men ikke tingenes seier over gleden

Jeg tror at mennesket er godt og ondt,

Men ikke godt eller ondt

Det fnnes øyeblikk, tror jeg

 

Jeg tror på livet før og etter mitt liv,

de som tråkker veien

og de som kommer etter

Generasjoner og gener,

leddene i en lang, lang kjede

Jeg tror på magi

Magien i et blikk

i poesi, musikk og kjærlighet

Jeg tror på mirakler

Et nyfødt barn og knoppene som skyter hver vår!

 

Jeg tror på soloppganger og solnedganger,

en nyskrelt appelsin i påskefjellet,

lukten av nytrukket kaffe

Jeg tror på hverdagen

Jeg tror, og min tanke er fri

Allting er hellig for meg

Jeg tror på det hellige alminnelige mennesket

og et liv før døden