Du lever!

Tenk å få ei snøugle i gave..

Gaver kommer i de utroligste format, og de som ikke egner seg for papir og bånd, er gjerne ekstra verdifulle. Akkurat nå føler jeg meg rik på slike gaver, og som et levende menneske. Jeg har feiret fødselsdag, der den aller største gaven var at alle kom tidlig for å lage festen sammen med meg. Å gå rundt sammen med mennesker som i nært samspill med folk de ikke kjenner så godt,  tar ivrig del i matlaging, borddekking, spennende utendørs og innendørs dekorasjoner, øving, sang og musikk, er en helt spesiell opplevelse. I mens hadde gode kolleger rigget til bål, sitteplass og lokale spesialiteter helt oppe i skogkanten, med utsyn over bygda Vingelen, og med fullmåne og stjernehimmel som eneste belysning. Der tok de godt vare på langveisfarende gjester som ga seg tid til en luftetur før festen begynte, med påfølgende aketur ned igjen, tre og tre på halmballsekker fyllt med snø…

Maten var en opplevelse i seg selv, ny vri på gode, lokale råvarer og tilberedt med kyndige hender. Resultatet stimulerte både syns-, smaks- og luktesansene.

Jeg blir stadig mer bevisst hvordan sanseinntrykk påvirker livskvaliteten min, og hvordan tilstanden endrer seg i positiv retning når jeg evner å rette oppmerksomheten inn mot disse sanseinntrykkene, syn, lukt, smak og hørsel, og ikke minst det jeg føler. At denne dagen var helt spesiell på alle disse områdene, sier seg selv, men det samme gjelder også for hverdagen.  Derfor passet Hans Børli diktet jeg fikk av ei venninne senere på kvelden, utrolig godt:

DU LEVER,

Du rusler gjennom skogen,
med sol på hendene dine
som varmen av blyge kjærtegn.
Da trår du på en kongle på stien,
kjenner det mjuke trykket av den
gjennom sålen på skoen din.
En liten hendelse,
så liten at den nesten er ingenting.
Men vær hos den med hele ditt menneske.
For det hender deg på Jorden dette.
Du lever. Lever.

Mindfullness er det noen som kaller det. Levd liv og lang erfaring tenker jeg. Erfaring på hva som virker, hva som gjør en forskjell, og når jeg er til stede i mitt eget liv. Jeg har prøvd begge deler, i ulike faser av livet. At ei anna venninne valgte å framføre sin  personlige tolkning av Joni Mitchells Both sides now som gave, var neppe tilfeldig, men vakkert var det. I really don’t know life, at all..  Derimot vet jeg at jeg har flotte venner og kolleger, og en alle tiders familie… Takk alle sammen, jeg lever!

Utsikt fra bålplassen – Alle bilder: Torunn Midteng Viik