Det hender jeg møter sinte mennesker, lytter til historiene deres og tenker at det bra, faktisk sunt at du er sint nå, for det du har opplevd, henger ikke på greip. Opplevelsen som utløser aggresjonen er da ofte ferskvare, eller handler om gjentakende overtramp over tid. Ferskt sinne er ren energi, og gir oss kraft til å reparere det gjerdet noen andre har tråkket ned, eller porten de har sparket opp. Opplevd sinne gir oss styrke til å sette ord på egne grenser, eller at skyllebøtta vi fikk akkurat nå var total skivebom og burde vært rettet et helt annet sted.
Men hva hvis vi ikke har noen å rette sinnet mot? Enten fordi den eller de vi er sint på ikke lenger er i livet vårt, de kan ha forlatt oss på en måte eller en annen, eller vi kan ha en slik relasjon til vedkommende at vi vet at å uttrykke dette sinnet direkte tilbake, vil gjøre vondt verre. Da sitter vi igjen med en ubendig kraft og ingen skyteskive, og for mange er det akkurat der problemet starter. Hvis vi lar denne kraften eksplodere innover (implodere) i stedet for ut, kan den utløse alt fra kroppslig smerte til skamfølelse, dårlig selvbilde og/eller bitterhet.
Der en sunn utblåsning kan rense lufta og gjøre at personene det gjelder får lagt opplevelsen bak seg, vil en implosjon lage skader det tar tid å hele, og på sikt resultere i ulike former for destruktiv atferd. Hvis et ferskt sinne er sunt som et sår med friske, rene kutt, er gammelt sinne gjerne både taggete og betent, og kan i ekstreme tilfelle også overføres som hat og bitterhet fra en generasjon til neste.
Livet er ikke slik det var eller burde ha vært, livet er slik det er. Uansett hva du har opplevd, er det ikke ok å gå sint gjennom resten av livet, ikke for deg selv og ikke for de du har rundt deg. I en slik situasjon er selvinnsikt den viktigste ressursen av alle, for eksempel gjennom å uttrykke: «Ja jeg vet, og jeg liker det ikke, men vet ikke hva jeg kan gjøre med det.» De gangene jeg har hatt tillit nok i en relasjon til å utfordre folk på sin egen atferd og sinnemestring i grenseland mot bitterhet, har de takket for utfordringen og bekreftet at de er i faresonen for å bli bitre, men at de ikke evner bryte dette mønsteret alene. Lisa Aisiato har fanget signalene godt i Snokeboka, der hun beskriver flyvertinne Brita «som går og smiler hele dagen. Om morgenen våkner dragen som hun ellers har i magen.»
Det finnes et godt utbygd hjelpeapparat for folk som ønsker bistand til denne type utfordringer, både innen helsevesenet og hos private aktører med relevant fagbakgrunn. Det er klokt å ta kontakt før en tilstand av destruktiv sinnemestring setter seg for hardt fast og tar for stor plass i livet, en relativt fersk «implosjonsskade» er enklere å behandle enn et mønster man har hardtråkket over år.
Mer om samme tema:
øy-coachen 