Når bautaer faller

Det siste året har jeg opplevd at to mennesker jeg har stor respekt for, har gått ned for telling og bedt om timeout. Det vil si, jeg kjenner dem ikke godt nok til å vite om de har sett alvoret og selv bedt om ei pause fra både ansvar og forpliktelser, eller om de har strittet imot helt til kroppen har tatt valget for dem. Men det disse to menneskene har til felles er at de over mange år har stått fram som bautaer, med stor integritet, og tilsvarende arbeidskapasitet, kompromissløse på det de tror på i egen arbeidshverdag. Helt til det sier stopp. Og det skremmer meg.

I ganske ung alder snakket jeg med en lege om arbeidshelse og og langtidsslitasje, og han svarte slik: «Du er klar over det, at det er de som brenner, som blir utbrent?» Han var den første som satte ord på det jeg har erfart med jevne mellomrom siden, engasjement har en pris. Når kvaliteten på det vi leverer fra oss er grunnleggende viktig for egen trivsel og selvfølelse, må vi samtidig ta ansvar for å finne ut hvordan vi skal hente oss inn igjen. De fleste av oss har ganske god oversikt over hvor vi finner disse energikildene for egen del, hovedutfordringen handler om  evnen og kapasiteten vår til å oppsøke dem og ta imot det vi trenger. Det går jo bra uten også, ei stund, en måned, og kanskje et år eller to……

Vi mennesker er skapt ulike fra naturens side, både når det gjelder kapasitet til å stå i krevende situasjoner over tid, men også i forhold til hva vi oppsøker når vi trenger påfyll. Min egen arbeidshverdag er såpass full av folk, dialog og samspill at jeg stadig oftere oppsøker stillhet når jeg har fri. Andre jeg kjenner får den beste energitilførselen ved å samle gode venner rundt et langbord. Jeg sitter gjerne ved det langbordet selv også, men behovet for å ta plass har avtatt proporsjonalt med at jeg styrer stadig flere prosesser på jobb. Det handler om balanse.

Men noen ganger blir det altså for mye. Burde vi sett det før? Ja, det kan hende, men det er ikke bare nok å se. Jeg tror den største utfordringen ligger i overgangen mellom å se og forstå at valgene vi tar ikke er bærekraftig over tid, og evnen til å endre atferd som har utviklet seg til et fast mønster. Moren min kommer jevnlig tilbake til et sitat fra en kvinnelig gründer i bygda jeg vokste opp i: «Har du prøvd å hoppe av en karusell i fart?»  De fleste av oss har en gang eller to i god mening prøvd å utfordre noen vi er glade i, på prioriteringer og hvordan de tar vare på seg selv, og fått en kvass kommentar tilbake, nettopp fordi de  ikke vet hva annet de kan gjøre enn å bli med karusellen videre.

Det mest bekymringsverdige når bautaer faller, er ikke at de trenger å ligge på lading ei stund før de kommer tilbake. Det verste er nederlaget en slik person kjenner på for egen del, fordi identiteten han eller hun over år har utviklet rundt det å være den trygge og forutsigbare som bidrar, organiserer, støtter og bærer menneskene rundt seg, kommer under press. Å selv trenge bistand er et så kraftig angrep på eget selvbilde og opplevd egenverd at det i seg selv blir en betydelig helserisiko på veien mot en ny og balansert hverdag. Det viktigste vi som er rundt kan bidra med, er å minne dem om at de ikke bare er en bauta, og at verdien de bidrar med er mye mer enn rollen(e) de har fylt til nå.

For nesten 20 år siden var jeg selv en slik bauta som hadde inntatt horisontalen for en periode. Da fikk jeg et spørsmål fra ei venninne som jeg aldri har glemt: «Når burde jeg sett at du trengte hjelp?»  En annen bekjent kommenterte at nå var jeg ikke så skummel lenger, han hadde tenkt at jeg var ei slik ei som fikset alt. Min egen viktigste læring fra denne tiden, er at å vise sårbarhet ikke er farlig, det er tillitsvekkende. Uansett hva vi tror vi er, er vi alltid mer enn det, og kjærligheten vi føler for hverandre, oppstår ikke på grunn av mestring, men gjennom å bli kjent med hele mennesket. Derfor er det viktig å starte med å tåle seg selv.