Hvordan tar du vare på identitetene dine?

«Jeg snakket om identitet med konfirmantene i kveld, og at vi alle har flere av dem. Vi kan for eksempel være datter, søster, venninne, fagperson og organisasjonsmenneske på en gang.» Min nå voksne datter hadde steppet inn i undervisningen på kort varsel ved sykdom, og valgte altså å møte utfordringen ved å snakke med femtenåringene om ulike identiteter. Tøft.. Ikke lenge etter traff jeg ei venninne som sporet samtalen inn på samme tema. Hun tok opp konflikten som oppstår når jobbidentitet, paridentitet og geografisk tilhørighet trekker i ulike retninger.

I mitt liv er det ofte slik at mine ulike identiteter ikke alltid er enige om hvem som har den viktigste rollen. Fagpersonen higer stadig mot ny læring og personlige utfordringer og trives best helt i ytterkanten av etablert komfortsone, mens lederen i meg er mer opptatt av å skape trygge rammer for vekst og utvikling der alle føler seg sett og ivaretatt. Summen av disse to identitetene legger såpass beslag på døgnets timer (og også på det mentale overskuddet) at de ulike identitetene jeg har som mor, datter, bestemor og kjæreste noen ganger opplever indre rivalisering i kampen om å karre til seg restene. Venninneidentiteten har i lengre perioder opplevd å bli sendt på rommet og låst inne der, og hobbyidentitetene mine er for lengst fløyet tilbake til nærområdene der de kom fra.  Det er best slik, har jeg tenkt, siden det ikke er plass til dere her. Men når det koker som verst, er det én identitet som under evolusjonens løp har utviklet spisse albuer. Den trenger seg fram og krever oppmerksomhet. Denne identiteten heter «bare Hedvig», og handler i all hovedsak om alenetid, tid til å bare være, tenke og sortere de tankene som kommer. I en hverdag som stort sett består av samvær og dialog med andre mennesker, er denne siste identiteten uhyre viktig for min egen helse, og den vet det.

Alle mennesker har sitt sett med ulike identiteter. Noen ganger er disse i balanse, andre ganger pågår heftige maktkamper over tid. Når én identitet endelig har slått seg til ro med en løsning, begynner en annen å vandre rastløst omkring. Det kan handle om forholdet vi er i eller savner, arbeidssituasjonen, rammene rundt barnas oppvekst eller en interesse vi ikke finner plass til å dyrke.Ja, for når lever vi egentlig godt med alle identitene våre samtidig? Noen ganger lurer jeg på om det er slik Nirvana kan beskrives, som tilstanden i disse korte fasene da bare alt klaffer?

I coachutdanninga snakket vi mye om mål, forkortet til SMARTØF (spesifikke, målbare, attraktive, tidsbestemte og økologiske mål som er formulert positivt.) Økologisk i denne sammenhengen handler om at et mål er en del av det store bildet, og skal ikke settes slik at det ødelegger for noe annet som også er like viktig. Noen ganger tror jeg vi har for mange mål og for mye å strekke oss etter. Kanskje det mest økologiske vil være å jobbe med å bli mer fornøyd med tingenes tilstand? Tenke at «Ja, jeg har tatt noen bevisste valg, og da må jeg tåle at et par andre områder blir litt så som så i tida framover. Det er faktisk helt greit.»? Jeg drømmer om ei positiv returavtale for hobbyidentitetene mine. Vi holder kontakten, enn så lenge.