Når har du tid til å være leder, da?

Jeg lurer på om jeg skal begynne å telle. Telle hvor mange ganger jeg har hørt dette spørsmålet det siste året, stilt av folk som registrerer reisevirksomheten min og og diverse oppdrag utenfor egen region. I dag dukket det opp igjen, denne gangen knyttet til at bedriften jeg jobber i, er i vekst. Og hver gang blir spørsmålet koblet til en refleksjon rundt det engasjementet jeg viser overfor kundene og oppdragene våre, og nye innsalg. Det kan tydeligvis gå på bekostning av lederfokuset. Bare for å få sagt det, disse spørsmålene kommer heldigvis ikke fra de som har meg som leder.

Uansett har det fått meg til å tenke gjennom nettopp lederrollen. Hva består den av? Hva er viktig? I hvor stor grad er det ok med individuelle tolkninger av hvordan en leder skal agere? For det første tror jeg ikke på faste maler. Derimot tenker jeg at alle, ledere inkludert, er tjent med å utvikle den beste utgaven av seg selv, ut fra sine forutsetninger. Og disse forutsetninger handler om mye. Fagkompetanse, personlige egenskaper, hvilke oppgaver vi får energi av og hvilke som tapper oss. Det handler også om hvem man er leder for,  hva de står for og hva de er opptatt av. Dessuten er det viktig å være bevisst hvilken type organisasjon eller bedrift det handler om, og de utfordringene og mulighetene som følger med ulike bransjer. En god og dyktig kollega av meg kom fra en jobb der arbeidsoppgavene lå klar, og hans oppgave var å utføre dem etter beste skjønn. Overgangen ligger i at i vår bransje har vi alle ansvaret for både å skaffe til veie oppdrag, løse dem i fellesskap og samtidig fokusere på det potensialet neste år kan by på. Jeg vet ikke om jeg er en god leder, men det jeg vet, er at jeg har et bevisst forhold til hvem jeg vil være. Jeg ønsker å være en bidragsyter til andre menneskers egenutvikling. Jeg ønsker å heie når de jeg har rundt meg trår ut av egen komfortsone og oppdager en verden av nye muligheter. Jeg ønsker å legge til rette for at det å løse oppgaver i fellesskap gir en helt reell merverdi for alle parter. Noen ganger er jeg i flytsonen på akkurat disse områdene i begge rollene mine, både som rådgiver og som leder, andre ganger fyller utilstrekkelighetsfølelsen hele rommet.

Erfaringsmessig går det fint an å være leder uten daglig øyekontakt, men det ligger noen forutsetninger i bunn:

• En allerede etablert gjensidig tillit
• Strukturer som er tilnærmet selvgående
• Tilgjengelighet ved behov
• En gjensidig forståelse at disse behovene skal formidles når de oppstår
• Rask responstid på telefon og epost
• Mental tilstedeværelse når man er på samme sted
• Synlig engasjement og tru på framtida

Sist men ikke minst handler det om felles mål.  Så lenge vi har jobbet fram felles mål, vil det også være en felles aksept for at alle monner drar, og at både oppdrag og innsalg naturlig fører med seg både fravær og reisevirksomhet.

I dag avsluttet jeg arbeidsdagen i førpåskemodus med de menneskene (utenom familien) som jeg setter aller mest pris på. Gode kolleger som ikke fokuserer på antall dagers fravær gjennom året, men heller feirer samværet når vi får det til. De fleste pratet i munnen på hverandre, latteren satt løst og den eneste interne konkurransefaktoren som var å spore, oppsto da quiz-boka kom på bordet.. Hvorfor det er slik? Fordi vi velger det, hver eneste dag. Det kommer ikke av seg selv. Heller ikke av en alltid tilstedeværende leder. Men det hjelper å ha trua på prosjektet, på hver enkelt bidragsyter og synergiene vi skaper, og snakke høyt om det. Eller som Marit Breivik sa det: . ”Ingen fortjener å høre til et bedre lag enn de er villige til å skape selv!»

Det blir godt med ferie nå. Men erfaringsmessig vet jeg at etter noen dager begynner jeg å glede meg til å treffe kollegene mine igjen, før vi igjen fyker ut i hver vår retning, og jeg håper og tror at den følelsen er gjensidig.

GOD PÅSKE!

Påskestemning