«Jeg ba han dra til helvete. Og så gikk han!!»

En tåkelagt høstmorgen et helt annet sted for et halvt liv siden, minst, dumpet en kollega ned på stolen ved siden av min, med samme ansiktsfarge som tåkeheimen utenfor, og kaffekoppen i hånda. Samtalen forløp omtrent slik:

– Du ser ikke helt fornøyd ut?

– Nei, jeg kranglet med mannen min i går kveld.

– Og så?

– Jeg ba han dra til helvete. Og så gikk han!!

– Det hadde du kanskje ikke tenkt?

– Nei….

Noen år senere spurte jeg en annen bekjent etter et samlivsbrudd om hvordan det sto til, og fikk dette svaret: «Jeg tenker mye på henne, og håper at hun har det bra, men ikke for bra heller..»

Gang på gang ser jeg mennesker som også i en bruddsituasjon, i tillegg til å være premissleverandør i eget liv, ønsker å beholde ihvertfall deler av regien i forhold til den personen bruddet gjelder. Aksept av selve bruddet er ikke alltid samsvarende med viljen til å akseptere begges rett til fritt å velge sin retning videre i livet. Kanskje handler det også om ønsket om å være viktig for den andre, ihvertfall å ha vært viktig, og bli savnet.

Jeg tror dette er naturlig på mange måter, og tillater meg å sitere en tredje bekjent etter et langvarig forhold tok slutt: «Først må jeg finne ut hvor han og «vi » slutter og «jeg» begynner, akkurat nå er den grensen utydelig for meg,»  Ting tar tid, mønstre må brytes og nye vaner etableres.  Sorg skal bearbeides og hele livet restruktureres.

Rekk opp hånda de som aldri har ønsket seg mer frihet for egen del og samtidig en større styring på de nærmeste omgivelsene. Det blir ikke mange, jeg tror disse ønskene ligger i menneskehetens natur.  Men rimelige er de ikke, disse ønskene når relasjonen i utgangspunktet skal være likeverdig. Uansett er det ikke vår oppgave å ta regi på andre mennesker. Vi kan ønske og håpe, vi kan gjennom egne ord og handlinger stimulere andre i den retningen vi ønsker, men valget er deres. De er nemlig også mennesker med ønsker, håp og selvstendig vilje, og prosessene går parallelt hos begge parter, i ulikt tempo og med ujevne svingninger.  Uansett ligger det i kortene: Hvis du ber noen dra til helvete, kan det hende de går. Det er det viktig å ta høyde for.

7 thoughts on “«Jeg ba han dra til helvete. Og så gikk han!!»

  1. Ja, sånne tanker prøver jeg å motvirke, dempe, styre og av og til kvele, men det er ikke lett! Jeg har egentlig gode forhold til mine ekser, men det er en liten stemme som hvisker usympatiske ting, av og til.

    Så skrev du noe lurt igjen! 😀

    Lik

  2. Enten har jeg vært usedvanlig heldig med min bedre halvdel eller så har vi vært usedvanlig gode på kommunikasjon…(hehe) Vi er sammen på 32. året og gift på 28.!
    Men du har HELT rett: Vi har nok begge (rett som det var) tenkt tanker som du skriver om! Trangen har vært sterk til tider, men vi har heldigvis aldri bedt den andre dra et visst sted. For det KUNNE vi nok også funnet på om vi ble bedt om det;) Det gjelder å ikke si ting man ikke mener, selv hvor vanskelig det er…

    Lik

  3. Gjenkjennelig dette. Men tanker er tanker, følelser følelser og valg er valg.

    For egen del tenker jeg stort sett at et brudd er et brudd, og det betyr at en går videre. Det kan selvfølgelig gjøre vondt om eksen får det for bra for raskt, men jeg kan ikke huske at jeg noen gang har ønsket å ta del i det likevel. Det må i så fall ha vært i ungdommen. Hvor følelsen av kontrolltap gjerne er vanskeligere å takle, og skillet mellom jeg og oss ikke er så tydelig. Men etter som årene har gått har jeg blitt tilhenger av klare brudd og klare grenser. Ikke noe «la oss være venner uansett» her hos meg. Ikke noe med å legge seg opp i den andres liv etter et brudd. En bør etterstrebe å få det til å funke så godt som mulig framover om en har barn, men ellers er det lite poeng i å forsøke å få noe til å funke på flere områder når det i utgangspunktet ikke gjorde det. Mønstre henger gjerne igjen.

    Velg dine kamper, tenker jeg. Og en slik kamp ville jeg ikke valgt sånn uten videre. Ordner det seg positivt etter et brudd er det bra, men jeg ville ikke brukt for mye energi på å få det til. Det blir gjerne seigpining for den ene eller den andre eller begge.

    Nå er det selvfølgelig slik at et brudd gjerne medfører smerte og sorg. Og det gjelder både om en selv er den som går, eller om en blir forlatt. Det er ille å bli forlatt, men det er ikke lett å forlate noen heller. En forlater jo samtidig alt en satset på, trodde på, drømte om og stolte på. En forlater en felles historie og alt som en gang var ment å vare. Alt det som var godt i utgangspunktet. Og det er klart det kan gjøre vondt. Men jeg tenker at dette får en bearbeide sammen med noen andre, ikke den en opplevde bruddet med.

    Med hensyn til å ønske seg mer frihet enn en er villig til å gi partneren mens en er i et forhold, opplever jeg at det også var mer aktuelt i yngre år. I det forholdet jeg er nå opplever jeg at det er det å løfte hverandre fram som er hjørnesteinen i forholdet vårt, og ikke det å holde hverandre på plass.

    Ha en fin dag.:)

    Bjørn

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s