Hva med litt entusiasme?

Jeg får henne ikke ut av hodet. Toget fra Skien var overfylt allerede på Asker, jeg fant det eneste ledige klappsetet i midtgangen  der dørene går opp og igjen på hvert stoppested, og belaget meg på ei lang togreise i nordgående retning. På Lysaker kom hun på, det vil si: Hun sprengte seg hesblesende inn mellom to dører som var i ferd med å lukke seg og inntok kupeen med et «puh…» og et «Det var nære på»-smil til alle hun klarte å få øyekontakt med, og vi var mange. Deretter tok hun opp telefonen og ringte noen jeg antar var moren hennes: «Hei! Jeg fikk jobben! De har aldri ansatt lærlinger før, og nå ville de ha meg! De sa jeg var best av alle de hadde hatt inne! Ja, det var denne jobben jeg ønsket meg aller mest, det var ikke den andre. Jeg er så glad!» Vi som satt og sto rundt henne i kupeen kunne bekrefte den siste uttalelsen, hele jenta lyste.

Plutselig skjedde det en forandring, det var akkurat som det samme lyset sluknet. Hun rynket brynene og slo øynene ned mens hun lyttet til stemmen i den andre enden av telefonen. Jeg mer ante enn hørte morens kontrollspørsmål: «Er det nå sikkert at det er dette du vil? Hva med den andre jobben du nevnte? Får du råd til hybel på den lønna?»  Jenta fortsatte, nå i et helt annet toneleie: «Hva med litt entusiasme? Jeg kan godt ringe Lene og dele gleden med henne i stedet. Skal treffe henne på Oslo S snart. Er far der?»

På klappsetet satt jeg og følte med både jenta og moren. Jeg kjente på alle de gode intensjonene og på samtalen som kom feil ut.. Litt entusiasme skader ikke…

18 thoughts on “Hva med litt entusiasme?

    • Hei Thorbjørn, fint å se deg her! Ja, entusiasme er relativt, både hva som utløser entusiasme, hvordan vi viser den og hvordan mottaker oppfatter entusiasmen vår. Jeg hadde en gang en foreleser som viste entusiasme med å bevege på det ene øyenbrynet,et signal det ikke er lett å tyde i en telefonsamtale.

      Lik

  1. Vi som er foreldre må våge å la barna ta avgjørelser uten at vår frykt for alle dagene fremover skal komme imellom. Jeg synes jenta svarte godt jeg 🙂 «Jeg kan godt ringe Lene og dele gleden med henne istedet » 🙂 Slæmdunk – håper mor hørte det og tenkte seg om.

    Lik

  2. Nå ble jeg minnet på den gangen jeg fikk M+ på norskstilen, var godt fornøyd jeg, og min mors kommentar «Ja, ja, du får S neste gang.».

    Det er ikke det samme, men jeg tror følelsen er ganske lik.

    Lik

  3. Takk for tankevekkende blogginnlegg.
    Uff vi foreldre kan være hjerteløse! Hvorfor er det slik? er det oss selv vi snakker til? er det misunnelse og sjalusi? er det godt ment`? er det av vanvare`? er det fordi vi tror vi vet alt`? Det kan umulig være fordi «jeg er glad i deg». Jeg innrømmer selv at jeg har vært i denne situasjonen som mor og har heldigvis en datter som reagerer som jenta i denne historien! Takk og lov for at de tør å svare tilbake og ikke bare biter det i seg stilltiende. Takk og lov for at min datter gir meg noe å tenke på……

    Lik

    • Hei Dit Peppern Gror! Jo jeg tror faktisk det kan bety «Jeg er glad i deg» også, av typen «Jeg vil at du skal ha det bra og at dette blir rett for deg» men at det er bekymringen for om det er rett valg som kommer ut, og ikke anerkjennelsen for at hun faktisk gikk seirende ut av intervjusituasjonen.

      Lik

  4. Jeg tror ikke at dette bare gjelder for foreldre. Det er bare så alt for lett å komme med kontrollspørsmål når venner, familie eller bekjente begeistret legger ut om noe nytt, selv om kanskje litt entusiasme hadde vært på sin plass. Om ikke annet, så i alle fall i tillegg til kontrollspørsmål.

    Lik

    • He Karimor, ja jeg tror også på kombinasjonen, først anerkjennelse for det hun faktisk har fått til, og deretter kontrollspørsmålene. Da vil det også være lettere å ta inn den positive intensjonen som ligger bak spørsmålene.

      Lik

  5. Uff. Håper du smilte ekstra godt til henne!
    Apropos norskstil… Jeg fikk S en gang på ungdmsskolen og ville at min far skulle lese den. Jeg var stolt og spent på hva han syntes. Han tok imot, kikket på karakteren og sa «du vet, jeg forstår meg ikke på dette, jeg». Den skuffelsen har aldri helt sluppet taket. Og jeg lovte meg selv å vise større entusiasme når egne barn «fikk det til». Har sikkert feilet noen ganger, men det positive er at min gamle far ble veldig flink til å rose barnebarna og å vise større entusiasme. Dog ikke med så store ord, men slik at det aldri er tvil:) Han har forøvrig bedt meg om ikke å gjøre hans feil opp igjen… Jeg er veldig glad i ham, altså!

    Lik

    • Voksne menn i læring er en bra ting. Jeg tenker det er bonusen med å være besteforeldre, vi har en helt annen klokskap enn tilfellet var i første runde. Har sett det samme med min mor da hun ble bestemor, og med min egen bestemor (har aldri opplevd å ha en bestefar) og håper det samme vil gjelde meg selv i årene som kommer. Høres ut som du har en flott far!

      Lik

  6. Det er så lite som skal til for å få disse ungdommene til å vokse en halv meter. La dem føle at de har gjort noe bra. La alt det praktiske komme senere.

    Lik

  7. Litt entusiasme skader ikke. Det er en tid for alt, og jeg er sikker på at dagen (eller noe timer) etter hadde vært en mye bedre tid for kontrollspørsmål. Av og til trenger man å få lov til å være glad uten å tenke konsekvenser. Det rushet varer jo ikke lenge uansett, så la mennesker få nyte det. Så kan man være fornuftig når det har gått over… 🙂

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s