Om å skrive, om bilder i hodet, og om å grulede seg…

Jeg fyker rundt i huset mitt. Pakker, rydder, stabler klær, bøker og pc i og rundt kofferten, pakker opp igjen, pakker ned noe annet og ombestemmer meg enda en gang.  Hva går det egentlig av denne dama som vanligvis har et helt avslappet forhold til innholdet i reiseveska, bare basisklærne, pc’n og toalettsakene er med? Og så ei bok da, ihvertfall hvis reisa innebærer en tog- eller flytur?  Jeg skal utføre stuntet mitt, det stuntet jeg lovet å gjøre for pengene jeg fikk i gave på den store, runde dagen i vinter. En dag mange gruer seg til, men jeg gjorde ikke det. Jeg tenkte bare på alle menneskene jeg hadde mulighet til å samle gjennom ei opplevelseshelg, mennesker jeg ellers ser altfor sjelden og som jeg setter stor pris på. Den lørdagskvelden fikk jeg beskjed om at jeg hadde minst ett stunt igjen å gjøre i livet, og at jeg selv kunne velge hvilket…  Opprømt som jeg var etter alt dette positive, gikk jeg rett på nett og bestilte skrivekurs med Jan Kjærstad i London,  det var det heftigste stuntet jeg kunne komme på innenfor den ramma jeg hadde til disposisjon. Men pytt pytt, det var jo så lenge til . Trodde jeg…

Tre dager er det igjen. Tre dager, og den eneste tanken jeg klarer å tenke er at jeg kan jo ikke å skrive, dette er galskap fra ende til annen. Alt jeg er  og alt jeg gjør kræsjer med det mytiske bildet jeg har i hodet av en forfatter. Merkelig nok er denne forfatterskikkelsen jeg ser for meg, en «han», kanskje på min alder. Vi snakker om en  introvert og humørsyk mann med tredagersskjegg og eget skriveloft, en hule der familiemedlemmer kanskje får komme inn  en kort stund hvis de banker på og har et viktig ærend. Selv da vet de ikke helt hva de møter. På skrivebordet hans står et askebeger det er lenge siden noen har tømt, sneipene ligger i haug oppå hverandre som et tilfeldig kastet Mikadospill i miniatyr. Whiskyflaska ved siden av askebegeret derimot, er bare halvfull, en Laphroaig, egenhendig importert da han gjorde undersøkelser til boka han holder på med, på Isle of Islay utenfor Skottland. Hovedpersonen i denne boka er arving til en av øyas åtte whiskydestillerier og strever med å få livet sitt i vater. Whiskyglasset i krystall  hviler tungt i forfatterhanda der han tankefullt nipper til innholdet og samtidig trekker inn den karakteristiske lukta av røykt brennevin. Ansiktet mykner et øyeblikk, og gir plass til et kort blaff av ren, uforstyrret nytelse. I det mørke i rommet, der sittemøblene er kraftige og skrivebordet massivt, gir den enkle leselampa akkurat nok lys til å skrive.  Min forfatter arbeider strukturert og systematisk, og gjør grundig research enten han legger handlingen til et gruvesamfunn på Svalbard eller den bolivianske regnskogen. Allerede her står jeg i fare for å miste grepet. Finnes det regnskog i Bolivia???  Eller stopper regnskogbeltet i nabolandet?  Siden jeg ikke har mulighet til å reise dit akkurat nå, blir Wikipedia redningen:

Regnskogen i Amazonas er verdens største regnskog, og ligger i Sør-Amerika. Området er på 6,8 millioner km² (mer enn tyve ganger Norges areal), og utgjør over halvparten av jordas gjenværende regnskogsområder. Skogen dekker områder i ni ulike land (Brasil, Colombia, Peru, Venezuela, Ecuador, Bolivia, Guyana, Surinam og Fransk Guyana), og har gitt navn til delstater eller provinser i fire av disse landene.

Det eneste denne forfattermyten og jeg kan ha til felles utenom alder, er at vi har blandede erfaringer med hensyn til hva livet har å by på, og dessuten ser vi situasjoner og karakterer uansett hvor vi beveger oss. Forskjellen er bare at han er en forfatter, mens jeg til nød kan produsere innhold til en blogg av alt dette som surrer rundt i hodet mitt……  Og så var det strukturen, da. Og viljen/evnen til å sette av tid. Til å lete. Øve. Undersøke. Skrive. Forkaste. Lese. Skrive på nytt…   Du kan ikke både øve og se bra ut samtidig skrev jeg på et blogginnlegg for ei stund siden. Den største faren jeg utsetter meg for, er å bli enda mer bevisst alt jeg ikke kan, og alt jeg har igjen å lære. Jada, jeg vet jeg har valgt dette stuntet selv, og jeg gruleder meg……  Og dessuten er det vel egentlig slik at alt er skrevet før? Eller er det ikke slik?

15 thoughts on “Om å skrive, om bilder i hodet, og om å grulede seg…

  1. Jeg ler litt godt her jeg sitter! Ikke av skadefryd altså, men fordi jeg har tenkte alle disse tankene selv, og tenker dem i grunnen flere ganger om dagen. Det har jeg dessuten forstått at vi alle gjør, som liker å skrive. Pust dypt og ignorer denne slemme stemmen, det er bare Jante som har fått fritt leide og invaderer hver eneste hjernecelle, og det eneste som hjelper er å snakke strengt til vedkommende og be ham eller hun om ta seg en ferie mens du er på tur! Nyt og kos deg, jeg gleder meg masse til å høre om hvordan du har hatt det 😀

    Lik

  2. Jeg tror du tar feil om deg selv og skriveferdigheter, følelsen av et småfuktig, innestengt loft med eim av sure, gamle sneiper kom over meg. God tur! 🙂

    Lik

  3. Legg igjen alle mytene og forventningene hjemme og les hvordan du formidler dine egne tanker når du taster ord og setninger i denne teksten – det er sånn du skal skrive og da blir det bra!

    Lik

  4. Stunt skal gjøres og grugleding er nødvendig. Overraskelser vil du sikkert få og noen a-ha-opplevelser.
    Ser fremt til «rapport fra en skrivestue» fra din hånd. Og ja, det meste er skrevet tidligere, men ikke av deg.
    Om du føler det som om du drar på fisketur for å trekke i land «storlaksen», så «skitt fiske».
    Klem 🙂

    Lik

  5. Når en skal lære noe, er det viktig å ikke fokusere på at nå må du vise hva du kan. Og så våge å prøve noe helt nytt og usikkert, feile og ta til seg i stedet for å bevise noe.

    Kunstnermytene sitter ellers solid festet i hodet ser jeg. 🙂

    Ha en fin dag, og lykke til på skrivekurset.

    Bjørn

    Lik

  6. Det er rom for variasjon i alle andre grupper, så hvorfor ikke hos forfattere? Dessuten kan jo stereotyper bringe fram gode bilder, nettopp slike som det av forfatteren din.

    Lik

  7. Tusen takk alle sammen, har ikke kapasitet til å svare hver enkelt denne gangen, men tar til meg hvert eneste ord og putter det ned i ryggsekken på vei til London! Slippe ned skuldrene, åpne opp for nye inntrykk, ny læring og samtidig tåle at dette er en langvarig prosess der jeg ikke kommer til å ta meg bra ut hele tiden, og det er faktisk helt greit…

    (Oops, dette var faktisk kommentar nr. 2000 etter at jeg startet bloggen i august 2011, så litt aktivitet har det vært så langt også :-))

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s