Struktur, mål eller middel?

«Jeg har funnet svaret. Det er struktur!»  Påstanden utgjorde startskuddet på et møte der tema var tidsklemme, prioriteringer og videre delegering, og ble fort møtt med motspørsmålet: «Struktur er vel ikke målet, men heller et middel?» Dermed var diskusjonen i gang. Har struktur en selvstendig verdi? Eller er struktur den usynlige vevetråden som gjør det mulig  å gi feste til fargerike mønstre? Kan for mye struktur være et hinder for gode, kreative prosesser?  Hva med det uforutsette, det som alltid oppstår når vi minst venter det?

For det første tror jeg at folk er forskjellig, også når det gjelder behovet for struktur i hverdagen.  For noen mennesker er planmessighet og god arbeidsflyt selve definisjonen på en vellykket arbeidsdag. Samtidig er det forsket på at det å overvåke en slik prosess med ett formål; å trykke på den røde knappen hvis noe skulle skjære seg, for noen utløser en brennende trang til nettopp å trykke, slik at de ihvertfall opplever et avbrekk i det jevne og forutsigbare. Jeg tilhører siste kategori, den type menneske som får energi av det uventede og impulsive, en egenskap som har vist seg å være til både glede og frustrasjon for både meg selv og omgivelsene.  Samtidig verdsetter jeg struktur høyt. Ikke som mål, men som middel. Når det koker som verst rundt meg av avtaler, oppgaver og uttalte forventninger, har jeg én løsning: Struktur. Jeg oppdaterer regneark, kalendre og timelister og tenker både 2, 6 og 12 uker fram i tid, mens jeg fokuserer ned på den minste detalj. Fordi jeg vet jeg trenger det.

Noen mennesker elsker strukturer. De ser mønstre og knekker koder, og løser komplekse problemstillinger nettopp på grunn av den strukturelle tilnærmingen. Jeg er ikke helt der, men kan gripe meg selv i å være ørlitegrann misunnelig på disse egenskapene. Aller mest på evnen til å glede seg over denne type oppgaver.  Selv gjør jeg dem fordi jeg vet jeg må og fordi jeg forstår at det er fornuftig. Samtidig som det er de relasjonelle ferdighetene som driver meg framover.

Jeg tenker altså at struktur er bra, men at faresignalene oppstår når struktur brukes som skjold mot resten av verden.  Når vi ikke slipper til andre i redsel for å miste oversikt og kontroll. Når vi nekter å samhandle fordi det krever en fleksibilitet vi ikke tar sjansen på å tilby. Eller når vi holder oss til plan A,  selv når rammevilkårene rundt oss er i gallopperende endring og behovet for en plan B er mer enn påkrevd. Da har  strukturen endret seg fra et middel til å få ting gjort på en både effektiv og forsvarlig måte, til å bli selve målet. Og vi ser ikke selv at selv om den gir beskyttelse mot uønsket endring på kort sikt, vil en slikt strategi føre til et større kaos i det lange løp. I form av tapte muligheter, ødelagte relasjoner, og noen ganger direkte konfliktstoff.

Jeg evner ikke å se verdien av struktur som formål. Men struktur som middel for å nå et overordnet formål, derimot, det både trenger og verdsetter jeg, hver eneste dag. I dette spørsmålet som så ofte ellers hender det at vi ender ut som vår egen verste venn. Løsningen slik jeg ser det, handler om å løfte blikket: Hva holder jeg egentlig på med? Hvor vil jeg med det jeg gjør? Og hvordan er det da viktig å prioritere? Vi kommer nemlig ikke utenom strukturen, men det er vi som bestemmer hvordan vi benytter den.

Never ever think out of the box!

Never ever think out of the box!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s