Hva har NonStop med ledelse å gjøre?

En gang for lenge siden var to familier samlet for ei helg, med 3 små barn og ei litt større på seks-sju år. Utpå lørdagskvelden fikk den største av dem en NonStop pose av de voksne, med ei klar bestilling på kjøpet: Den skulle deles rettferdig. Hun skred til verket med både alvor og innlevelse, for hun var ei ansvarlig jente. Mens de voksne drev med sitt, ble fordelinga gjennomført uten tilløp til verken maktkamp eller dramatikk. Men plutselig snudde stemningen, og og jenta kom springende med NonStop posen i handa og tårevåte øyne. Midt oppe i fokuset på å fordele rettferdig, hadde hun glemt seg selv. Hun hadde ikke fått en eneste bit, og nå var posen tom..

Jeg var i rommet da dette skjedde, og historien har blitt med meg videre. Den dukker tidvis opp igjen når jeg treffer ledere som synes det er vanskelig å delegere. De er kanskje flinke til å se folk, de vet om familiære utfordringer og kompliserte oppgaver som allerede ligger der, og kvir seg for å be om mer. Eller de fanger opp en motstand mot enten kjedelige eller krevende/ukjente oppdrag hos ansatte, og synes det er ubehagelig å pålegge folk ting de ikke har lyst til. Dermed tar de ballen selv, og sørger på den måten for at ting blir gjort.

«Er ikke det greit da?» kan du spørre, det er jo en leders ansvar å ta vare på folk også? Selvfølgelig er det det. Noen ganger er det helt riktig å gjøre jobben selv. Men ikke hver gang. Det er flere grunner til det siste:

  • Hvis du som ansatt over tid får lov til å betakke deg for nye utfordringer, vil du stå på stedet hvil, og du går kanskje glipp av nye mestringsopplevelser som du ville hatt stor glede av.
  • Hvis lederen går for mye inn i oppgaver andre kunne ha utført like godt, vil hun eller han drukne i hverdagen, og  den langsiktige, kreative tenkinga blir fort skadelidende.
  • Ingen, ikke en gang ledere har ubegrenset kapasitet. Og følelsen av å stå der med en tom NonStop pose i hånda, og lure på hvor det ble av deg selv i det store bildet, er ikke god. En slik følelse kan komme brått på, og når den først er der,  kan den gå både på helsa og motivasjonen løs.

Jeg tror det er viktig som leder å stå i de utfordringene vi møter, og heie på de som tar mer ansvar. Men minst like viktig er det å heie på de som på sikt vil kunne ta mer ansvar, bare de selv får trua. Her kommer teambygginga inn. Ikke gi seg på det man vil ha delegert, men sette av tid til å støtte, heie på og forklare underveis, heller enn til å enda en gang å gjøre jobben selv. Kortsiktig effekt på ei slik prioritering kan være så som så, men den langsiktige er formidabel. En tidligere kollega av meg var lite glad i skrivedelen av jobben sin, derfor kom han innimellom innom mitt kontor for å få hjelp til å sette opp et brev eller lignende. Vi fant en løsning som innebar at vi begge gikk tilbake på hans kontor, der jeg satte meg ved siden av til han hadde skrevet ferdig. Etterhvert økte mestringsfølelsen, og med den sank behovet for å be om hjelp.

Vi gjør mange slike valg hver dag. Mye handler om kapasitet, prioriteringer og trua på egne og andres potensial og ferdigheter. Og når jobben faktisk er gjort, er det kanskje på tide med en ny Non Stop pose, og den skal deles likt. På alle.

https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/4/45/Non_Stop.JPG

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s