Slik er han, og hun er jo sånn…

Selv ikke fjellcoacher har en coachende tilnærming til alle opplevelser i livet.  Noen ganger blir jeg sint, og proporsjonalt med økende temperament, synker viljen min til å se en sak fra mer enn én side, nemlig min egen.  Sist jeg skrev om dette, handlet det om voksne menn med pondus og unge jenter med drømmer og forbilder. Et annet område som provoserer meg er stigmatisering eller kategorisering av grupper og mennesker. Vi finner det over alt der mennesker samles, at mennesker grupperes og beskrives, enten det er utlendinger, ei spesiell etnisk gruppe, NAV’ere eller folk med ei brokete fortid. «Han er jo slik» hører jeg, og så kommer ei historie fra 1997 eller 2003 som skal underbygge vedkommendes ståsted og personlighet herfra til evigheten. Kanskje er det fordi jeg har den jobben jeg har, men de aller fleste mennesker jeg møter, er i utvikling. De er klar over sine sterke og mindre sterke sider, og ønsker å ta grep i eget liv. Utfordringen ligger i at samfunnet rundt dem (kanskje spesielt mindre lokalsamfunn) ikke følger med på denne utviklingen, og holder fast i gamle «sannheter» om vedkommende, noe som gjør snuoperasjonen enda mer krevende.

Mine mer kantete sider kommer fram i lyset når jeg på den ene siden sitter med innsikt i at et menneske legger stein på stein for å bygge sin egen framtid, samtidig som jeg ser at omgivelsene tviholder på den gamle versjonen av vedkommende, og kanskje til og med trekker inn fedrenes synder eller et rykte de har hørt for å krydre bildet. Da hender det at jeg blir rimelig tydelig i kommunikasjonen, og plasserer eierskapet til problemet i den leiren der endringsviljen har tatt ferie. Jeg kan også komme til å nevne at ordet re-spektere betyr å se en gang til.

Noen ganger ganger i livet har jeg fått spørsmål om jeg mener at toleranse er så viktig at jeg også tolererer intoleranse? Tidligere hadde jeg en teoretisk innfallsvinkel på dette spørsmålet, og syntes diskusjonen var interessant i seg selv. Jeg er ikke så sikker på hvor interessant den er lenger. Noen kamper må man bare ta. Og skulle jeg selv havne i feil leir en gang i blant, vær så snill og si fra til meg!

14 thoughts on “Slik er han, og hun er jo sånn…

  1. Noen kamper må vi ta🙂 – Det handler ikke om intoleranse slik jeg ser det. Grensesetting og gode standpunkt kan forsvinne i toleransen. Ser den med Coach-tilnærming og utfordringer opp mot dette🙂 Jeg havner i den fella mange ganger , når jeg som MEG ser en annen i Coachperspektiv- og ikke i forhold til » hva gjør dette med meg «. Coachperspektivet utelater følelsene………..gjør det ikke ? Men som MEG har jeg rett til å føle i større grad….🙂

    Lik

    • Jeg tror det er viktig å være ærlig med seg selv jeg Tanketroll, det går an å forstå for mye også. «Dette står jeg for, dette er viktig for meg, dette reagerer jeg på» er viktige budskap å sende også for folk som jobber med andre, slik som vi gjør.

      Lik

      • Jupp- det handler om hatter……..🙂 Kanksje ikke så mye om hvilken hatt vi har på, men hvordan vi har den på🙂 Og så må vi huske at vi kan skifte hatt- eller la være å ha den på 🙂

        Lik

  2. Jeg ser vel ingen konflikt i dette med å trekke grenser eller be andre om å «se en gang til». Man skal ikke bli så «tolerant» at man blir likegyldig. Tror jeg.
    klem på en mandagsmorgen🙂

    Lik

    • Jeg lærte en gang at å forstå og å akseptere er to forskjellige ting. Vi kan forstå hvorfor det blir slik uten dermed å akseptere handlingene.. Likegyldighet er uansett ikke noe å trakte etter eller bli assosiert med..

      Lik

  3. Jeg sliter veldig med uttrykk som går på at han eller hun er sånn eller sånn utifra en eller annen handling i en gitt situasjon. For eksempel mht det å sette etiketter på barn som vanskelige, greie, snille, slemme osv. Da blir jeg ekstremt kantete selv altså, og sparer ikke nødvendigvis på kruttet når jeg sier i fra …

    Når det gjelder toleranse, så skrev jeg en bloggpost om akkurat det med bakgrunn i en kronikk av Anne Holt, som jeg tenkte jeg kunne reklamere litt for ettersom den summerer opp det meste av det jeg tenker og mener om den saken:

    http://ohlalacestlavie.wordpress.com/2013/01/17/vi-ma-tale-sa-inderlig-vel/

    Ha en fin dag!

    Lik

  4. Jeg synes dette er et spennende spørsmål:

    «Noen ganger ganger i livet har jeg fått spørsmål om jeg mener at toleranse er så viktig at jeg også tolererer intoleranse?»

    Og svaret er for meg enkelt. Selvfølgelig skal en ikke det. Det en derimot kan gjøre er å erkjenne intoleransen for det den er og forsøke å forstå bakgrunnen for den, for først da kan en motarbeide den.

    For min egen del fungerer det likevel ikke helt slik i praksis, for jeg mister fort interessen eller blir forbanna.

    Ha en fin dag.:)

    Bjørn

    Lik

    • Flott svar, Bjørn! Svaret er enkelt, og likevel lever praksis sitt eget liv. Slik er det å være menneske tror jeg, det handler om å være levende til stede i hele seg, med både fornuft og følelser.

      Lik

  5. Jeg har tenkt en del på dette. For jeg har også en tendens til å bli litt piggete av meg når andre uffer seg over «alle» og «de» og at de er «sånn» og «typisk».
    Min mann ga meg en gang et veldig fint kompliment; «du er flink til å se saker fra flere sider!» Jeg ble så glad! For jeg vil så gjerne være rettferdig og tolerant og alt det der fine, vettu…
    Men så er det dét da, at når jeg er i situasjoner som beskrevet over, og blir sånn piggete, – så slår det meg etterpå at kanskje var det JEG som tenkte «typisk sånt menneske» når jeg hørte på uffingen..?
    (PS: Joda, jeg HAR litt utdanning innen fagfeltet coahing… Men har aldri praktisert proffesjonelt.)

    Lik

  6. Hei du Fjellcoachen;-)
    – snakker vi ikke her om godt gammeldags sladder? Er det ikke på sin plass å stille spørsmål ved hvilken motivasjon som ligger til grunn for snakket, på hvilket grunnlag og med hvilken rett man i det hele tatt uttaler seg om andre mennesker som man ikke står i en direkte relasjon til?
    Hvem har ikke opplevd å være del av grupper, miljøer, familier der vi gjerne benytter sladder om andre for å styrke eget samhold og egen opplevelse av fortreffelighet? Utgangspunktet, vil jeg hevde, er at man setter seg selv, sitt eget liv og egne valg høyere enn den eller de omtalte andre. Med mindre man ønsker vedkommende godt og har et engasjement i den andre som kan bidra til å løfte, burde vi ikke holde oss for gode til i det hele tatt å la vedkommende bli et samtaleemne?
    Å ta andre på alvor, å respektere, betyr vel også å gi respons på utspill, som en likeverdig? Om man i ethvert møte tenker som pedagog (som jeg selv er, i bunn og grunn), eller som coach eller terapeut til eksempel, setter man seg ikke da utenfor situasjonen og forskyver maktbalansen?
    Egne grunnleggende verdier vil vel nødvendigvis føre til at det fins handlinger man ikke tolererer og dermed avviser eller imøtegår? Uten at dette må føre til avvisning eller intoleranse overfor personen bak handlingen?

    Lik

    • Så fint å se deg her, Torunn! Velkommen🙂.

      Jo det er sladder vi snakker om, forkledd som «sannheter», det er derfor magefølelsen min reagerer så kraftig. Det kan være vanskelig å sortere sine egne hatter i denne settingen, I bunn og grunn handler det om evnen til å gjøre det du skriver: «Å ta andre på alvor, å respektere, betyr vel også å gi respons på utspill, som en likeverdig?» Det betyr, slik jeg leser deg at vi noen ganger skal legge coachen eller pedagogen til side og respondere med hele spekteret av logiikk og følelser, nettopp av hensyn til likeverdigheten? Det tror jeg er sunt både for oss selv og for menneskene rundt oss.

      Håper å se deg igjen snart🙂

      Lik

  7. Jeg blir oppgitt over hvor ivrige folk er til å sette andre i bås – basert på noe de gjorde for fryktelig mange år siden. Som du sier; mennesker er i utvikling hele tiden. Det som var «sant» om dem for ti år siden, er ikke nødvendigvis like sant i dag.
    Fordi jeg jobber med mennesker må jeg noen ganger ta meg selv i nakkeskinnet og riste skikkelig, huske hva ordet respekt betyr – og forsøke å radere vekk det jeg ufrivillig har «hørt» om vedkommende. Fryktelig vanskelig å møte mennesker med et åpent sinn når du er blitt tutet ørene fulle av «sannheter», men med litt øvelse går det. Jeg har til gode å få slike «sannheter» (sladder) bekreftet…

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s