Hvordan står det egentlig til med go’fot teorien?

Jeg er i monteringsbransjen. Det vil i praksis si at jeg har ei voksen datter som flittig produserer nye strikkeprodukter, både til seg og sine, og til gode venner, men når det kommer til montering, setter hun fortsatt sin lit til mor. I kveld har jeg montert kjøredress til litjmor, en hyggelig aktivitet som gir rikelig tid til grubling. Det jeg begynte å fundere på i kveld, er den berømmelige go’fot teorien til Nils Arne Eggen, om den alltid har noe for seg? Burde jeg som mor heller ha satt meg ned med min eldste og sagt: «Hør her, nå skal du og jeg ha et skikkelig monteringskurs, slik at du klarer deg uten meg i verden», eller er det helt ok å rendyrke det vi er gode på begge to? Jeg koser meg med dette etterarbeidet, like mye som hun misliker det, mens et større strikkeprosjekt i min hverdag er for langsiktig og uoverkommelig.

Selv ble jeg oppdratt til at det om jeg likte ei oppgave eller ikke, var uvesentlig hvis den likevel måtte gjøres. Gradvis har samfunnet endret seg til økt fokus på den enkeltes talenter og ressurser. Det er en stadig økende aksept av at alle mennesker skal får utvikle det de er gode på, og at arbeidsoppgavene tilpasses deretter. Kampen om den attraktive arbeidskrafta dreier seg nå like mye om innhold og personlige  utviklingsmuligheter, som lønn.  Dette er ei utvikling jeg støtter, og aktivt bygger opp under i arbeidet mitt, men med noen forbehold. Noen må gjøre de kjedelige arbeidsoppgavene også, og siden det er veldig få mennesker som har talent for å gjøre bare kjedelig arbeidsoppgaver, er det en viss rimelighet i  at det deles på dem, slik at alle har en akseptabel  fordeling av må- og vil-oppgaver.

Det er mulig jeg kan oppleves som en krevende arbeidstaker, fordi jeg er tydelig på hva som utløser ressursene mine i arbeidshverdagen.  Det handler i korte trekk om handlingsrom, tillit, godt samspill og muligheten til å være i utvikling. Men selv om denne tydeligheten i kombinasjon med en våken leder gir meg rommet jeg trenger,  fritas jeg ikke fra plikten til å rapportere, dokumentere og føre statistikk, uansett  hvor lite inspirerende disse arbeidsoppgavene måtte være. Det skulle også bare mangle.

Min erfaring er at mange arbeidsplasser sitter på uforløste ressurser fordi talenter, engasjement og ressursutnyttelse ikke blir satt på dagsorden, unntatt som et obligatorisk spørsmål i den årvisse medarbeidersamtalen. Hvordan ville du opplevd det hvis lederen stilte deg disse spørsmålene, med oppriktig interesse:

  • Når var du virkelig engasjert sist?
  • Hva var det som utløste engasjementet ditt?
  • Når kjenner du at du er i flyt og at ting fungerer?
  • Hvordan kan vi to sammen legge til rette for at du oftere skal kunne oppleve denne flytsonen?

Hvis du selv er leder og leser dette, kan det være verdt å prøve. Det spennende er at svarene vil være forskjellige fra person til person, rett og slett fordi vi er ulike, også i forhold til hvor startknappen er montert, den som får oss til å gi full gass framover. Når du forstår mer av hvem du jobber sammen med, blir det også enklere å gjøre en god lederjobb. Noen kan kjenne en intens glede over å få arbeidsro og kunne konsentrere seg om én ting om gangen, mens andre vil beskrive starten på en prosess med mange mennesker involvert, der de føler at de er en del av en større sammenheng. Arbeidsglede er en viktig energikilde, som utløses når vi bruker ressursene våre riktig.

Hvis du heller vil ha budskapet i kokt ned til en formel, kan den for eksempel se slik ut:
p = P- i (performance = Potential – interference)

Hvordan står det til på arbeidsplassen din?

6 thoughts on “Hvordan står det egentlig til med go’fot teorien?

  1. Jo takk, sånn tålelig bra🙂

    Man bør ha spillerom for evner, men du peker på en vesentlig side av vår verden. Noen må ta tak i det som ikke er spennende, morsomt og utviklende også Kan man finne den fine balansegangen mellom bruk av talenter (ikke bare rendyrke dem) og «livets trivialiteter» på en arbeidsplass er mye vunnet. Og jeg tror at man faktisk gjør den talentfulle en bjørnetjeneste ved å la vedkommende alltid sveve på talentets vinger. For livet er ikke bare moro, det skal også være en dans på roser, med noen få torner.
    Jeg tror den talentfulle også vil tjene på det.
    Klem i kvelden🙂

    Lik

  2. Go’fot ja. Men får mer og mer sansen for det å gå gradene, at man både utvikler eget talent og evner, samtidig med at man lærer seg fagets grunnregler og det å koste gulvet. Er læregutten som rydder verkstedet. Ikke bare fordi det er et enkelt arbeid, men også for å lære at det å ha orden på verktøyet og på arbeidsplassen er nødvendig for å kunne gjøre et godt arbeid.

    Lik

  3. Hei Mormor og Kamelryttersken, dere konkluderer med mye av det samme idag, og jammen fanger jeg ikke opp ordet balanse her også😉.

    Jeg tror på økt forløsning av ressurser, samtidig som økologien ivaretas, det vil si hensynet til helheten, samspillet mennesker imellom og den store sammenhengen.

    Lik

  4. Hvis min leder hadde spurt meg om dette, hadde jeg blitt svært overrasket. Gledelig overrasket. Og hvis vedkommende i tillegg hadde ment noe med disse spørsmålene, ja da hadde jeg jublet.

    Sånn er det ikke, snarere tvert imot. Ikke nå lenger. Det var en gang, joda, jeg har opplevd dette gjennom et langt arbeidsliv, flere arbeidsplasser innen røft sett samme sektor som jeg jobber i nå. Jeg er heldig som har hatt en slik yrkeskarriere, jeg vet det.

    Men ikke nå nei, de siste åra av min yrkesliv er ikke slik. trist, men jeg har tross alt hatt mange år i flytsone og i være-til-nytte-for-noen-mennesker-sone. Inkludert rutinearbeid også.

    Lik

  5. Hei gamle ugle, glad for å lese at du har opplevd denne følelsen, selv om du ikke er der akkurat nå. Har gjennom kontakten med deg siden jeg startet bloggen fanget opp et spennende,reflektert og mangfoldig menneske. Det er viktig å bevege seg på arenaer som verdsetter disse egenskapene. Arbeidsplassen er bare en av dem.

    Lik

    • Det er sant, arbeidsplassen er ikke alt. Men det er synd at arbeidsplassen og -giveren ikke i det minste reflekterte litt over hva de går glipp av i «produksjonen» sin, når de ikke tenker i baner som dette.
      Det er innen min bransje den enkleste måten å redusere engasjement og arbeidsglede på dette, som var der, ikke bare hos meg, men hos mange av mine kolleger. Og det er ikke lurt med tanke på lønnsomhet heller.

      Som sagt, jeg er en av de heldige som har opplevd dette store deler av mitt arbeidende liv. Nå søker jeg dette andre steder, sånn er det.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s