Den som ikke blir karikert, er ikke viktig nok

Dette sitatet dukket opp i hodet mitt i dag etter gjentatte nyhetssendinger fra et Paris i sjokk og opprør, og er hentet fra en dokumentar jeg så for mange år siden om omreisende gateteatertrupper i USA på 30-40 tallet. De herjet med alt fra politikk til religion, seksuell legning og minoriteter, og folk stimlet sammen for å få med seg mest mulig av moroa. Grunntanken ble tydelig presentert i løpet av dokumentaren: Det er en ære å bli karikert, hvis ingen gidder lage en karikatur av deg, er du ikke viktig nok.

Karikatur, ironi og harselering er en kunstart med mange uttrykksformer.  Tegneren Herb har siden syttitallet vært grunn god nok til å åpne Oppland Arbeiderblad. Den italienske forfatteren og teaterregissøren Dario Fo hadde en viktig plass i mi mer radikale ungdomstid, og i 1997 fikk han Nobelprisen i Litteratur nettopp fordi han i forfatterskapet sitt opponerte mot autoriteter og, med satiren som våpen, sloss for de som ble tråkket på. I boka Buddhas barn leste jeg nylig om Mustasjebrødrene fra Burma som ikke får holde offentlige forestillinger, fordi de karikerer landets totalitære regime. Karikaturtegnerne og satirikerne har alltid vært en viktig stemme i alle samfunn, og de første til å bli kneblet i trangere tider. Det som er annerledes med attentatet i Paris er at det ikke er styresmaktene som knebler, men en minoritetsgruppe av ekstremister som bruker religion som skjold for sin egen voldelige atferd. De tar «makten» i egne hender og utøver straff på vegne av noen som ikke har bedt dem om å gjøre dette. De hevder å representere en religion, men handler på vegne av seg selv, uten forankring i noe som ligner på verken lov eller rett. Skremmende, og farlig. Farlig, både for de som er ofre for selve attentatet, men også for de som blir skremt til taushet, og ikke minst for de som ufrivillig blir assosiert med ekstremistene som er i stand til å utføre slike hjerterå handlinger.

Det tok mer enn 60 år etter andre verdenskrig før jeg kom over første nyanserte roman om det å være helt alminnelige innnbyggere i en tysk småby i krigsårene, fredselskende mennesker som ble tvunget inn  et totalært regime som stimulerte til klappjakt på jøder og andre «uønskede elementer».  (Anbefaler forresten Boktyven, som bok eller film) De første årene etter krigen var manges hat her i nord rettet mot «tyskerne» og ikke spesifikt mot Hitler, Goebbels og SS. Det skal ikke mye fantasi til for å lure på hvordan det er å være moderat muslim i Europa i dag, med helt vanlige behov knyttet til en familie å ta vare på, en gud å tro på, gode venner , en jobb på trives med og ei trygg framtid.  De ønsket ikke dette, enten de satte pris på tegningene eller ikke.

To ting er jeg sikker på:

  1. Det er viktig å fortsette å pleie satiren og karrikaturen som uttrykksform og kunstart. Det som ikke blir karrikert, er ikke viktig nok. Karikaturen er ytringsfrihetens førstedame.
  2. Folk som begår drap, uansett årsak, utøver en kriminell og uakseptabel handling. De handler på egne vegne, uansett hvilken fane de ønsker å løfte for å forsvare handlingen. Det er utøverne som skal straffes, ikke de de hevder å handle på vegne av. De er nemlig ikke spurt.

I have a dream slår Hakuna Matata

I A-magasinet denne helga finner jeg en liten oppdatering under «Utenriks»:

«En amerikansk-canadisk undersøkelse slår fast at de som føler det er «en mening med livet», lever lengre enn de som tar hver dag som den kommer. Dessuten: De som setter seg store mål som styrer dag-til-dag aktivitetene, er mer immune mot sykdommer og alderdomstegn enn de som surrer bort dagene.»

Interessant ..  tenker jeg, og slår ganske fort fast at utenriks-referansen er det minst interessante i dette funnet, jeg antar at innholdet er like relevant uansett hvor i verden vi bor. Kanskje med ett unntak. De som lever under totalitære regimer kan noen ganger få forkortet levetiden nettopp fordi de tar bevisste valg og har noe å slåss for, og det ikke faller i god jord hos motparten.

Men innenfor rammen av demokrati og ytringsfrihet, samt opposisjon som ikke har dødelig utgang, er funnet i denne undersøkelsen uhyre viktig. Vi lever lengre og har bedre helse hvis vi har noe å tro på, og setter oss selv inn i en større sammenheng. Jeg har lenge visst at engasjement påvirker utholdenhet (det er utrolig hva vi har kapasitet til bare saken er viktig nok) men dette med levealder er nytt for meg. Ikke helt forresten, jeg er jo fullstendig klar over at bedrifter med langsiktige mål og bevisste handlinger lever lengre en de som opererer fra dag til dag, så overføringsverdien er åpenbar.

Derfor:

Hvordan holdt Nelson Mandela motet oppe på Robben Island?

Hva får en ung mann til å gi avkall på et liv med trygge rammer til fordel for et prosjekt som Streetlight?

Hvorfor går noen rett i forfall ved pensjonsalder?

Er det naturlig at ektefeller som har levd sammen i mange år, dør med kort tids mellomrom?

Hvor kommer ekstremkreftene og motet fra når det står om å redde liv, enten det gjelder brann, ulykke eller andre katastrofer?

Hva påvirker dugnadsånden i et lite lokalsamfunn?

Alt  koker ned til verdier, til innhold og mening og tilhørighet. Det er dette vi lever for, det er det som holder motoren i gang. Noe eller noen å bry oss om, at det er bruk for oss, at vi gjør en forskjell, at vi føler oss levende. Uten disse drivkreftene er det ikke så farlig, det er ikke noe som er viktig nok. Ikke døden heller.  Tenker jeg. .. med ønske om et langt liv og god helse til deg som leser dette.

John Donne (1572-1631) No man is an island, norsk gjendiktning:

«Eit menneske er inga øy, sitt eige heile;

kvar ein er bit av eit kontinent, del av fastlandet.

Vert ein leirklump vaska i havet, gjer det Europa mindre,

like mykje som gjaldt det eit forberg

eller eit jordegods i ein vens eller ditt eige;

kvart menneskes død minkar meg,

for eg høyrer menneska til,

så send aldri bod etter kven klokka ringer for;

ho ringer for deg.»

 

Alt  koker ned til verdier, til innhold og mening og tilhørighet.

Alt koker ned til verdier, til innhold og mening og tilhørighet.

Love and passion

Kjærlighet. Lidenskap. Sterke ord. Ord som smaker litt rart på tunga. Ord som gjør seg best på engelsk, ihvertfall hvis vi skal bruke dem om noe som helst annet enn den personen som står oss aller nærmest.

Motor. Drivkraft. Hjertet er motoren i kroppen vår. Vi lever så lenge hjertet slår. Per Fugelli påpeker i sitt foredrag  Norge er blitt et feigt land, at ordet «mot» heter courage på både engelsk og fransk, og er avledet fra det latinske ordet for hjerte, «cor».

Underlig nok har jeg vokst opp i en kultur som har satt fornuft og følelser opp mot hverandre, der det å bruke hodet har  vært høyere verdsatt enn å bruke hjertet.  Å sette hjertet i førersetet har vært direkte assosiert med naivitet, en slags dumskap. Jeg tenker dette tankesettet er representativt for store deler av den vestlige kulturen, og spesielt Nord-Europa.

Nå tenker jeg annerledes, jeg tenker at livet mitt først er i balanse når hode og hjerte danser etter samme rytme. Fornuften hjelper meg å skape struktur og rammer i tilværelsen, mens hjertet bidrar med kraft, gjennomføringsevne og varme. Jo sterkere hjertet banker for det jeg holder på med, jo mer energi får jeg, jo mer klarer jeg å skape. Livet har lært meg at et hode uten hjerte er farlig. For omgivelsene. Et hjerte uten hode er farlig. For meg selv.

Fortsatt sterkt berørt av kveldens kinoopplevelse Boktyven (bør ses eller aller helst leses!), er jeg enda sikrere på at «love and passion» ikke er svada. Disse ordene rommer selve motoren, og motet til å påvirke hverdagen og omgivelsene i en retning jeg selv tror på. Omtanken. Skapergleden. Engasjementet. Det motsatte av feighet. Så får vi heller finne bedre ord for dette, ord vi kan leve med i vår kjølige del av verden. Det handler om å bry seg. Om noe.

hjerter

Hvordan står det egentlig til med go’fot teorien?

Jeg er i monteringsbransjen. Det vil i praksis si at jeg har ei voksen datter som flittig produserer nye strikkeprodukter, både til seg og sine, og til gode venner, men når det kommer til montering, setter hun fortsatt sin lit til mor. I kveld har jeg montert kjøredress til litjmor, en hyggelig aktivitet som gir rikelig tid til grubling. Det jeg begynte å fundere på i kveld, er den berømmelige go’fot teorien til Nils Arne Eggen, om den alltid har noe for seg? Burde jeg som mor heller ha satt meg ned med min eldste og sagt: «Hør her, nå skal du og jeg ha et skikkelig monteringskurs, slik at du klarer deg uten meg i verden», eller er det helt ok å rendyrke det vi er gode på begge to? Jeg koser meg med dette etterarbeidet, like mye som hun misliker det, mens et større strikkeprosjekt i min hverdag er for langsiktig og uoverkommelig.

Selv ble jeg oppdratt til at det om jeg likte ei oppgave eller ikke, var uvesentlig hvis den likevel måtte gjøres. Gradvis har samfunnet endret seg til økt fokus på den enkeltes talenter og ressurser. Det er en stadig økende aksept av at alle mennesker skal får utvikle det de er gode på, og at arbeidsoppgavene tilpasses deretter. Kampen om den attraktive arbeidskrafta dreier seg nå like mye om innhold og personlige  utviklingsmuligheter, som lønn.  Dette er ei utvikling jeg støtter, og aktivt bygger opp under i arbeidet mitt, men med noen forbehold. Noen må gjøre de kjedelige arbeidsoppgavene også, og siden det er veldig få mennesker som har talent for å gjøre bare kjedelig arbeidsoppgaver, er det en viss rimelighet i  at det deles på dem, slik at alle har en akseptabel  fordeling av må- og vil-oppgaver.

Det er mulig jeg kan oppleves som en krevende arbeidstaker, fordi jeg er tydelig på hva som utløser ressursene mine i arbeidshverdagen.  Det handler i korte trekk om handlingsrom, tillit, godt samspill og muligheten til å være i utvikling. Men selv om denne tydeligheten i kombinasjon med en våken leder gir meg rommet jeg trenger,  fritas jeg ikke fra plikten til å rapportere, dokumentere og føre statistikk, uansett  hvor lite inspirerende disse arbeidsoppgavene måtte være. Det skulle også bare mangle.

Min erfaring er at mange arbeidsplasser sitter på uforløste ressurser fordi talenter, engasjement og ressursutnyttelse ikke blir satt på dagsorden, unntatt som et obligatorisk spørsmål i den årvisse medarbeidersamtalen. Hvordan ville du opplevd det hvis lederen stilte deg disse spørsmålene, med oppriktig interesse:

  • Når var du virkelig engasjert sist?
  • Hva var det som utløste engasjementet ditt?
  • Når kjenner du at du er i flyt og at ting fungerer?
  • Hvordan kan vi to sammen legge til rette for at du oftere skal kunne oppleve denne flytsonen?

Hvis du selv er leder og leser dette, kan det være verdt å prøve. Det spennende er at svarene vil være forskjellige fra person til person, rett og slett fordi vi er ulike, også i forhold til hvor startknappen er montert, den som får oss til å gi full gass framover. Når du forstår mer av hvem du jobber sammen med, blir det også enklere å gjøre en god lederjobb. Noen kan kjenne en intens glede over å få arbeidsro og kunne konsentrere seg om én ting om gangen, mens andre vil beskrive starten på en prosess med mange mennesker involvert, der de føler at de er en del av en større sammenheng. Arbeidsglede er en viktig energikilde, som utløses når vi bruker ressursene våre riktig.

Hvis du heller vil ha budskapet i kokt ned til en formel, kan den for eksempel se slik ut:
p = P- i (performance = Potential – interference)

Hvordan står det til på arbeidsplassen din?

Tre spørsmål i kampens hete

Har du opplevd å stå med begge beina solid plantet i et minefelt du ikke klarer å komme deg ut av, samtidig som du ikke helt forstår hvordan du havnet der? Har du kjent på den umulige følelsen når konflikten du er en del av, har låst seg bom fast? I fjor skrev jeg noe om de ulike nivåene av konflikter, og om hvor de sitter i kroppen, ihvertfall slik jeg kjenner min egen kropp. Uansett hva slags konflikt vi snakker om, interessekonflikt, personkonflikt eller verdikonflikt, alle har potensial i seg til å løses, eller til å låses, alt etter hvordan vi tenker og handler. For ei stund siden snakket jeg med en mann som opplevde konflikten han var en del av, så altoppslukende at han hadde problemer med å finne fram til hode og hale på den. I tillegg hadde det gått prestisje i saken fra flere parter, siden ingen av partene følte seg verken godt ivaretatt eller rimelig behandlet lengre. Nå var han klar for en ny runde i ringen. Der og da ramlet tre spørsmål ned i hodet mitt, som jeg stilte fortløpende:

Når du nå planlegger din egen rolle videre, hva ønsker du å oppnå? Hva gjør du

  1. for din egen prestisje/ditt eget omdømme?
  2. for menneskene (evt. saken) du bryr deg om?
  3. for gleden ved å «ta» motparten?

Jeg formelig så hvordan sorteringsarbeidet begynte inne i hodet hans, og svarene som kom ut, var grundige og gjennomtenkte. Nå satt han med et materiale det var mulig å jobbe videre med, og valgte selv å skrinlegge de påtenkte aktivitetene som passet inn under spørsmål 3. Deretter foretok han en intern opprydding knyttet til spørsmål 1 og 2, som viste seg å være mer innvevd i hverandre, og «prosjekt konflikthåndtering» var plutselig på vei i riktig retning.

Konflikter er aldri morsomme. Spesielt når vi blir tillagt meninger og handlinger vi ikke kjenner oss igjen i, er det fristende å gå til motangrep. Ulempen er at den type konfrontasjoner ofte flytter fokus vekk fra de overordnede verdiene. Ære og prestisje kommer foran det vi egentlig tror på, og som vi ønsker å bevare. Hvis vi ser oss blind på det vi opplever som urettferdig behandling, risikerer vi å miste retningen i eget liv, og glemmer kjernen i det positive engasjementet vi hadde som utgangspunkt. Min uærbødige påstand er nemlig denne: Uten at vi brenner for noe, havner vi heller ikke i konfliktsituasjoner.

Derfor: neste gang du ser en konflikt seile opp i livet ditt, pust dypt og finn kjernen i  ditt eget engasjement, før du begynner på sorteringsjobben. Du har tre spørsmål å stille deg selv. Når du har gjort det, stiller du de samme spørsmålene en gang til, for å forsikre deg om at du svarte helt ærlig første gangen (det er det nemlig ikke sikkert at du gjorde..).   Hvis noen av svarene du nå gir, viser seg å sortere under det siste av de tre spørsmålene, er mitt råd: Don’t even think about it! Det gjør bare vondt verre, og den umiddelbare tilfredsstillelsen er ikke verdt det, ikke på lang sikt.

EPISODE av Inger Hagerup

Det var på ingen måte noen trette
Aldeles ikke, sa han. – Takk for mat.
Og ordene falt høflige og lette
og blinkende av gammelt, islagt hat.

Og: Velbekomme! svarte bare hun.
Så skjøv hun stolen inn til spisebordet, 
mens hennes smale, sammenknepne munn
bygget en uforsonlig mur bak ordet.

De sto et lydløst øyeblikk på vakt
og lette begge efter nye våpen,
den spisse setningen de skulle sagt,
den siste, beske lille dråpen.

Hun følte ordene bli giftig til.
Den gule fryden ved å kunne såre
slo ut i henne, hensynsløs og vill.
Da strøk hans fingre rådløst gjennom håret.

Og plutselig ble hennes øyne fulle
i en avmektig, uforklarlig smerte.
Hun merket dypt bak hat og nag og kulde
den spente streng fra hans til hennes hjerte.

Hvordan bruker du talentene dine?

Jeg har vært på lederseminar i to dager, sammen med tretten engasjerte ledere.  For det var nettopp engasjement som var tema for samlingen. Selv var jeg teknisk arrangør på vegne av Næringsforum i Fjellregionen, og med oss hadde vi Rune og Dag, to dyktige og inspirerende foredragsholdere fra Headfactory.

Budskapet var klart og tydelig: Vekst utløses gjennom engasjement, og engasjement utløses gjennom å få brukt talentene sine riktig. Alle mennesker har talenter, og alle talenter er verdifulle. Hver av oss ble utfordret til å hente fram en situasjon eller opplevelse der vi virkelig kjente på engasjementet vårt, for så å kartlegge hva som utløste engasjementet, hvilke talenter tok vi i bruk i denne situasjonen. Videre ble disse erfaringene satt i system gjennom hvilke drivere som påvirker både engasjement og omdømme.

Jeg satt ei stund og tenkte, når er jeg virkelig engasjert? Nå skal det sies at jeg har et generelt høyt engasjement for jobben, jeg både trives og finner den meningsfull på mange nivå. Likevel er det noen situasjoner som skiller seg ut, der jeg blir «høy» på opplevelsen av å være i flyt, få bruke meg selv og at det finnes en større mening i det jeg er en del av. Denne opplevelsen kommer ofte i situasjoner knyttet til coaching, workshops eller undervisning, der jeg ser at noe løsner hos deltakerne, og de tar et stort skritt videre i sine egne prosesser. Det er rett og slett når jeg kan bidra til at andre mennesker blir bevisst sine talenter, og at de utløser sitt eget engasjement. Hos meg sitter denne følelsen i bryst- og mageregionen, og jeg kjenner at varmen sprer seg utover i kroppen.

En tankevekker var det likevel da vi dag 2 fikk besøk av to andre profilerte  ledere fra regionen vår, som fortalte om sin erfaring med å møte veggen. Historiene de fortalte, var sterke, og gjenkjennbare. «Jobben betydde alt, og alt vi gjorde var morsomt».  De beskrev hvordan familie og fritidsinteresser fikk stadig mindre plass fordi arbeidet etterhvert tok all oppmerksomhet, helt til det en dag smalt.  «Du vet, det er bare de som brenner som blir utbrent» sa en lege til meg en gang.

Rammen for ledersamlingen denne gangen hadde en hel klar egenverdi, vi tilbrakte to døgn på eventyrlige  Orkelbogen på Kvikneskogen, og heldige meg fikk rommet til Jomfruen på Glassberget.. Tid til en liten kveldstur på fjellet ble det også.

Kort oppsummert: Å bruke dine egne talenter utløser engasjement, og engasjement utløser vekst, men dette forutsetter at du evner å ta vare på balansen i livet. Hvordan bruker du talentene dine?

Jomfruen på Glassberget