Jeg vil ikke!

Jeg vil ikke! Ikke akkurat nå. Ikke fordi du forventer det av meg, eller fordi jeg føler at jeg bør. Jeg vil ihvertfall ikke bare fordi det alltid har blitt gjort sånn, eller fordi det er slikt man gjør der jeg bor eller der jeg har vokst opp.  Men hva vil jeg da? Jeg vil bestemme selv, og ta styring i eget liv, legge mine egne premisser, stake ut kursen. Jeg vil forme mitt liv og min framtid!

Men er det så enkelt?

Pendelen

Pendelen

Det er ikke så lenge siden jeg snakket med noen som hadde et sterkt ønske om å skape andre rammer for barndommen til egne barn, enn den de selv hadde vokst opp med. Gjennom generasjoner ser vi pendelen svinge fra den ene siden til den andre. 70 talls foreldre som solte seg toppløse, sydde de fargerike klærne selv og tok avstand fra den økende materialismen i samfunnet, opplever at egne barn brenner av tusenvis av kroner på den ultimate (og hvite) bryllupskjolen  og blogger om interiørtips og rosa/lyseblå barnerom. Disse voksne barna har tatt stilling til hvordan de IKKE vil ha det i eget hjem, noe jeg antar at deres barn også vil gjøre i kjølvannet av sin «glaserte» oppvekst når den tid kommer.

Det vi savner, får oppmerksomhet, og det vi gir oppmerksomhet, vokser. Vi velger, og vi velger vekk. Men det vi ofte glemmer i vår  higen etter å skape noe annet, er at den vi pleier og forstørrer, selve drømmen om hvordan ting burde ha vært, også kan vokse seg stor og uhåndterlig. En klok voksen mann jeg kjente i tenårene, hadde vokst opp i fattigdom. Gjennom nøysomhet, hardt arbeid og evnen til å lese mennesker klarte han likevel å bygge opp en større forretningsvirksomhet. Men  på ett område trådte han feil slik jeg ser det, og det var i forhold til egne barn. De skulle i motsetning til hans oppvekst, aldri mangle noe, tenkte han. Han fikk det han ba om, barn som aldri hadde manglet noe, men som heller ikke fant noe som var viktig nok å strekke seg etter. Det kom jo til dem.

Det vi ihvertfall ikke vil, er nettopp det samme som kan ta styring på livet vårt på sin finurlige måte, gjennom at vi gir det motsatte for stor oppmerksomhet. Har vi vokst opp uten å bli sett, kan vi fokusere så mye på å se egne barn at vi glemmer å stimulere dem til selvstendighet. Har vi selv hatt dårlig råd, kan vi skape et usunt forhold til lett tilgjengelige penger hos dem som kommer etter. Er vi vant med å bli overkjørt, kan vi i kampen for å hevde oss, selv sta styring og fylle rommet i situasjoner vi ville vært bedre tjent med å lytte.

Hvis det er noe vi IKKE vil, betyr det samtidig at det er noe vi VIL.  Hvis vi ikke er bevisst på våre egne tankemønstre her, vil det vi absolutt vil forhindre, være førende på hvordan vi tenker og handler, og ta en større plass i hodet vårt enn hvis vi selv hadde hatt et annet erfaringsgrunnlag.  Hvor stor plass gir vi disse tankene? Hvilke andre, konstruktive tanker og handlinger må vike plass hvis disse tar nesten hele hodet? Det har kanskje vært riktig i en periode å la pendelen svinge helt ut, rett og slett for å ta tilbake det vi har mistet på veien, men trenger den forbli der? Det ser ut som fjellcoachen har skrevet enda et innlegg om balanse.

Se også Husk å takke for følget.

2 thoughts on “Jeg vil ikke!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s