The crack is where the light gets in…

…  synger Leonard Cohen. «Nå heier jeg på det uperfekte» skriver An-Magritt i forrige innlegg, etter å ha prøvd det motsatte i flere år. «I min verden er det ripene i lakken som er interessante.» For noen år siden var vi på besøk hos et ungt par som hadde flyttet inn i sitt første felles hjem. Alt var innredet med tidsriktige møbler og farger, og jeg fant ikke ett stilbrudd på noe sted i leiligheten. «Hvordan synes du de har fått det?» spurte jeg datteren min da vi var på vei videre. Hun så på meg og svarte: «Dette var ikke et hjem, det var et utstillingsvindu.»

Noen ganger tenker jeg at hele livet kan leves som et utstillingsvindu, der det vi viser fram er det vi vil at andre skal se. Problemet er bare at fasadearbeid er så forbasket ensomt. Vi pusser, polerer og strever helt for oss selv, redd for å slippe folk innpå, for det innebærer en risiko for at de får et glimt av hva som egentlig befinner seg bak et harmonisk og velbalansert ytre. Jeg har kjent barn som aldri ba med venner hjem, i frykt for hva slags tilstand mor eller far var i den dagen. Jeg kjenner mennesker som holder fast på posisjoner de en gang hadde, som et skjold mellom seg og verden. I motsatt ende av skalaen finner vi de som  setter hele livet sitt på utstilling og lever ut hver minste detalj av  opp- og nedturer gjennom sosiale medier,  uten verken å tenke på eller forstå konsekvensene. Selv har jeg brukt noen år på å finne balansen mellom hva jeg viser fram til hvem og hva jeg beholder for meg selv, en balansegang jeg opplever det viktig å ha et bevisst forhold til av hensyn til egen energiflyt.

An-Magritt er tøff som velger å dele. Samtidig er hun tydelig på at åpenhet har vært viktig i hennes egen prosess mot et friskt liv, og hun tror også det vil være til hjelp for andre i samme situasjon at hun er åpen. Alle treffene på denne siden etter at hun la ut historien sin, tyder på at hun har helt rett. An-Magritt skriver om sterke valg. I det store og hele handler det om å ta tilbake styringen over eget liv, finne balansegangen og hente fram igjen selvrespekten.

Det er mye skjønnhet å finne i det uperfekte, enten det gjelder oldemors gamle bakebolle med skår, et håndblåst vinglass, eller vennskapet med mennesker som i likhet med deg selv er  sterke, flotte, sårbare og sammensatte. De fører med seg en verden av åpenbaringer, problemstillinger og nye vinkler. En verden å lære i og vokse med, en verden med mulighet til å bli kjent med og bekjempe egne spøkelser.  Det er ikke meningen at livet vårt skal være perfekt, for hvordan kunne det gitt oss mulighet til å vokse? The crack is where the light gets in, men da må vi tørre å vise fram skårene også…

9 thoughts on “The crack is where the light gets in…

  1. Fint innlegg! En venninne sa det på en god måte: det handler om å ta personen med den «featuren» som følger med. Altså akseptere og godta folk som de er. Det samme kan gjelde ovenfor en sjøl, men der har vi også mulighet til å endre, justere og eventuelt forbedre. Vi mennesker er uendelig spennende!

    Lik

  2. Uten «sprekker og skår» ? Har man et liv om man bare skal være ferniss og utvendig?
    Men hva man velger å dele og hva man holder for seg selv, varierer vel? Og er den enkeltes valg? Der også🙂
    Ha en vakker mandag🙂

    Lik

  3. Slutter meg til dette, og assosierer til kunst av ulike slag. Det interessante i kunsten (i visse kunstsyn i alle fall) er det som bryter med det glatte, det symmetriske, det behagelige. Og bruddet kan være i overflaten, eller under; i det som skjuler seg. Jfr. hva man viser og ikke viser andre mennesker. Det kan nok hende det merkes at det er levd liv, om man ikke akkurat har det på utstilling.

    Mener det er dette som er menneskelighet, ekte vare…

    Lik

  4. Enda en fint tema som tas opp her, og som jeg håper mange får lese. Både det du skriver og An-Magritts modige innlegg. Grensene for hvor mye og hva som skrives, varierer vel fra person til person og mer til, slik som jeg skrev under det forrige innlegget. En bør alltid ha i tankene hva som kan skade og gjøre andre vondt, mener jeg. Så får en selv velge hva en vil utlevere om seg selv.

    Om en skal være troverdig, slik som An-Magritt i høyeste grad er, må en innrømme sine egne lyter og mangler og ikke forsøke å fremstå som perfekt. Det ser vi vel så alt for ofte i dagens samfunn, hvor lykken ofte beskrives i form av flotte biler, store hytter og all verdens gods og gull. Først når motbakkene kommer, tror jeg en lettere får se hva som betyr mest i livet. Og lærer seg til ikke å ta alt som en selvfølge. Gjennom dette får livet helt andre dimensjoner.

    Disse to innleggene satte virkelig tankene mine på interessante veier og vil nok føre til at de blir tatt med i tankevirksomheten min i kommende dager. Takker begge for nye inspirasjoner og nye tanker.

    Lykke til videre i utviklingen av både dere selv og andre og takk igjen!🙂

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s