Om å være i livet – og om å sette spor

I vår skrev jeg innlegget Vær i livet etter ei sterk tekstmelding fra ei kreftsyk venninne. Fredag reiser jeg sørover for å delta i den endelige minnemarkeringen en begravelse er, og for mitt vedkommende en markering av et 35 år langt vennskap. Det er sterkt, det er trist og det er vondt, og tankene mine er hos de tre som har mistet mor og  kone/kjæreste, et menneske jeg vet de vil ta med seg videre både i hjerte og hode, og hun vil fortsette å gjøre en forskjell så lenge de lever. For det er slik med oss mennesker, vi preger og vi preges. Vi formes i samspill med andre mennesker, vi støtter og korrigerer hverandre og lærer noe nytt hver dag. Med mennesker som står oss nær, kan dette nærmest framstå som en symbiose, der vi knapt vet hvor vi slutter og den andre begynner. Det er smertefullt å miste.

De siste dagene har hodet og hjertet mitt vært på vandring langs ei tidslinje på ganske nøyaktig 35 år. To menneskers tidslinjer kan løpe parallelt, samtidig som graden av nærhet og avstand til hverandre, vil variere. Det har med faser, geografi, helse  og prioriteringer å gjøre, og med barnefødsler og andre mennesker i livene våre som også preger og preges. For vår del var vennskapet aller sterkest i de viktige årene i starten på voksenlivet, den samme fasen som våre egne barn er i nå. Det vi delte da, husker jeg fremdeles med en overraskende sterk detaljrikdom, krydret med en følelse av trygghet, tillit, treffsikre replikker og underliggende humor. Etter hvert skjøt livene våre fart i ulike retninger, og kontakten ble mer sporadisk, helt til denne  diagnosen trengte seg fram, krevde plass og samtidig minnet oss om at ikke alt kan eller bør utsettes. Det er vanskelig å beskrive den følelsen av at tida på sitt vis har stått stille, men kjemien var der umiddelbart da vi tok kontakten opp igjen på et annet nivå dette siste året. Men som hun selv sa, forb… at det var noe slikt som skulle til.

Men er det slutt? Nei, det er ikke det jeg kjenner på. Gavene hun har gitt meg er så mange. Tryggheten i ungdomsårene på et vennskap som tålte vann. Korrigeringer i situasjoner der jeg utfordret egne grenser mer enn sunt var. Tillit til at jeg kunne bidra når hun var sårbar. Utflukter jeg ellers aldri ville opplevd. Innsikt i hva et godt vennskap er og skal være. I gitte situasjoner kan jeg fortsatt høre de presise kommentarene hennes.  Hun er en av grunnene til at jeg er akkurat den jeg er, derfor vil hun også være med meg videre. Jeg kjenner det. Det er et varig vennskap. Men lett blir fredagen ikke.

 

Jeg visste det ikke da men dette bildet tok jeg siste kvelden hun levde

Jeg visste det ikke da, men dette bildet tok jeg siste kvelden du levde. Jeg vet du ville likt det.

8 thoughts on “Om å være i livet – og om å sette spor

  1. Du er fantastisk til å sette ord på tanker og følelser. Jeg leser alltid det du skriver med nysgjerrighet, glede og en slags ydmykhet. Uansett hva slags tema det er.

    Lik

  2. Dagane våra går ein for ein. I periodar flyt den eine over i den andre og eg «gløymer» kor viktige dei er. Trur eg har blitt bedre på det,men..
    Fredagen var eg saman med to venninner, som eg treff med ulik frekvens. Den eine har vore i livet mitt sidan eg var to år, den andre ca frå konfirmasjonsalder. Det er ein rikdom. Din fredag hadde ein annan valør i seg. Takk for dette innlegget og linken til det andre,tankevekkande, minner meg på at dagen i dag og dagar som kjem, må takast imot bevisst.
    Marieklem din veg.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s