Tårer

Tårer har vært, og er, et tilbakevendene tema i arbeidet mitt. Folk som ber om unnskyldning for tårene sine. Folk som forteller at tårer er en vikitg del av uttrykksformen deres, og selv synes det er helt greit.  Triste tårer, frustrerte tårer, stolte tårer, sinte tårer og gledestårer. Alle disse tårene utgjør en naturlig del av arbeidshverdagen min og møtene med ulike mennesker. Det er lenge siden jeg ble stresset av andre menneskers tårer. Nå leser jeg dem som tegn på bevegelse, noe viktig, et mulig gjennombrudd, at vi nærmer oss kjernen av det samtalen egentlig handler om.

Heldigvis har tårene som uttrykksform fått nye rollemodeller. I vår har vi sett flere idrettsstjerner av begge kjønn stå tydelig rørt på seierspallen, spesielt hvis seieren kommer etter perioder med motgang, eller på andre måter representerer et gjenombrudd eller en milpæl. Foreldre, kjærester og trenerteam takkes, utøveren har klart det utrolige, men sjelden uten god hjelp fra aktive støttespillere. De gråter av glede, lettelse og stolthet, tårene fungerer som utlading, gode tårer.

Tårene jeg ser på jobb handler noen ganger om det stikk motsatte, om savnet av støttespillere, og følelsen av å stå alene når det blåser som mest. Eller vemod over at gode perioder går over og man er på tur videre i et nytt og uoversiktlig landskap. Det skulle så gjerne vært annerledes, men akkurat nå er det ikke slik en skulle ønske.

Selv tenker jeg at tårene er her for å ta vare på oss. Beskytte oss mot dårlige opplevelser, si fra når ting blir feil, utvide spekteret av uttrykksformer vi har til disposisjon, og bekrefte at vi er levende til stede i vårt eget liv. Et  gråtende menneske er et menneske som fortsatt er mottakelig for inntrykk.

Da jeg var yngre fikk jeg mulighet til å oppleve Gullfoss på Island. Jeg sto på kanten, litt oppe til venstre og kikket ned på fossen og på lysbrytningene i alle regnbuenes farger. Jeg husker at jeg lekte med tanken å bryte meg gjennom fossefallet for å utforske hulrommet bakenfor, og de skattene som måtte befinne seg der.  Jeg tror fortsatt at de virkelige skattene befinner seg bak fossen, eller bak tårene for den del. Viktigtingene. De som sier noe om hvem vi egentlig er. Fossen virker som et stengsel mellom verden innenfor og den som er på utsiden, men kan like gjerne være et tilgangstegn som inviterer til nye oppdagelser.

Jeg gråter mindre enn før, med unntak for de (få) kveldene jeg er så sliten at jeg gråter meg i søvn. Gråt løser nemlig opp spenninger i kroppen og gjør det lettere å sovne. Kanskje er jeg mindre på, mer i vater, eller jeg har blitt mer herdet med årene. Men en ting virker hvert år, og det er barnetoget på 17. mai. Jeg klarer ikke manøvrere utenom klumpen i halsen og frenetisk blunking med øynene. Dels fordi jeg blir rørt over å bo i et land som feirer nasjonaldagen med barna i fokus, dels fordi barna representerer glede og mangfold, men ikke minst fordi jeg vet at disse ungene kommer til å møte gleder og ufordringer i bøtter og spann på veien mot  voksenlivet, opplevelser som vil kalle på hele spekteret av tåreårsaker. Men der de trasker i tilfreds utakt med nye vårsko på, vifter med flagg og roper slagord for skolen sin, er de lykkelig uvitende om akkurat det. Da er det jeg som gråter.

Drammen

Tog og stasjonsområder har alltid vært gjenstand for tårer, knyttet til avskjed, gjensyn, drømmer, løfter, brutte avtaler og nye muligheter…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s