Vennskap

Jeg nærmer meg et halvt århundre, og planlegger som folk flest på dette stadiet, ei markering. Denne typen planlegging fører gjerne med seg to ting: Memorering over livet man har levd så langt, og opplevelser man har hatt, kombinert med refleksjon over egne erfaringer rundt vennskap gjennom livet. Hvordan starter vennskap? Hva kjennetegner et godt vennskap? Hvorfor slutter noen vennskap å virke? Og ikke minst, hvor er jeg nå, hvordan er min vennskapsstatus i dag?

Mitt første vennskapsminne har jeg fra fireårsalderen. En familie hadde flyttet til bygda vår for å starte klesbutikk. Barna i familien der var akkurat like gamle som vi tre søsken, og mor tok meg med til butikken for å hilse på. To sjenerte småjenter sto lenge og kikket på hverandre med godt tak i hvert sitt mammaskjørt. I  høst var jeg i hennes 50årsdag og i år skal hun i min.  Siden den gangen har flere vennskap kommet og gått, noen har vart i mange år og ført til tette bånd, andre er der mer i form av en gjensidig respekt og anerkjennelse av hverandre som mennesker, uten at vi pleier forholdet aktivt.  Noen venner kan hele livshistorien min og og vi begge vet intuitivt når den andre trenger hjelp, andre vennskap egner seg for morsomme ting på gode dager.

Vennene mine er ikke like. Delvis fordi ingen mennesker er like, men også fordi vennskapene har oppstått i ulike faser og på helt forskjellige arenaer. Det de likevel har til felles, er at de engasjerer seg, både i folk og i saker de måtte brenne for. De tror på noe, men ikke nødvendigvis det samme.

Selv vet jeg ikke om jeg er en god venn, ikke alltid ihvertfall. Mitt eget engasjement og arbeidshverdagen som følger med, fører til at jeg stadig oftere vurderer alenetid som den beste måten å hente meg inn igjen på. Impulsbesøkene hører en annen tidsregning til, og etter en intens workshop der hele dagen har vært en eneste lang dialog, er terskelen høy for å ta opp telefonen og belage meg på enda en samtale. Heldigvis har ikke alle gitt meg opp, selv om enkelte har blitt borte på veien, trolig på grunn av manglende kapasitet og vennskapspleie fra min side, eller deres. Jeg har også bevisst avviklet noen vennskap, om ikke så ofte. Da har det gjerne dreid seg om mennesker som har søkt kontakt hver gang de ville ha noe av meg, men ikke når de har hatt noe å gi. Energien har gått én vei. Eller når jeg etter en tid har oppdaget holdninger eller handlinger hos venner som jeg ikke har klart å stå inne for, og definitivt ikke vil assosieres med. Jeg regner meg selv som ganske romslig, men inni meg et sted er det noen grunnverdier som melder tydelig fra hvis de blir utfordret.

Noen vennskap bare er, utenfor tid og rom, og tåler mer enn andre også på en uværsdag, mens andre igjen er korte og intense, nesten som en sommerflørt. Noen vennskap er åpenbare og logiske, andre litt mer vanskelige å forstå for andre enn oss det gjelder, men de er like viktige for det. Jeg er heldig som har fått lov til å kjenne på alle disse formene for vennskap. Alle har tilført meg noe på hvert sitt vis, og forhåpentligvis har de fått noe tilbake. Men når gjestelista skrives, er det ikke lett å tegne grenseoppgangen mellom vennskap og bekjentskap, og så kommer tidsaksen i tillegg. Hva med de som var nære venner, og som gradvis har gått over til å bli bekjente? Er kolleger venner? Vi jobber timevis sammen hver uke, støtter og oppmuntrer hverandre og deler både gode og dårlige dager.  Hvordan er ditt vennskapsbegrep?

9 thoughts on “Vennskap

  1. Uff, jeg skrev et langt innlegg som bare forsvant… Prøver på nytt.

    Som ung hadde jeg problemer med å knytte meg til andre, Det hadde med sjenanse og dårlig selvtillit å gjøre. Ikke ulik mange andre unge, altså. Etter hvert som jeg våget å åpne opp, fikk jeg mange venner. Vennskap må pleies hvis de skal vare. En må også velge sine nære venner med omhu, det er viktig at relasjonene er balanserte.
    Mange vennskap oppstår på arbeidsplassen. Fordi vi lærer hverandre å kjenne ved å gjøre noe sammen.
    For mange år siden jobbet jeg på et team der vi alle løftet hverandre opp og fram. Da den første av oss skiftet arbeidsplass, bestemte vi at vi ville satse på dette vennskapet. For å få til de, måtte det inn i faste former. Mange år etter er «det gamle teamet» fremdeles en vennskaps-klubb. Enda ingen av oss jobber på samme arbeidsplass lenger…Vi møtes en bestemt dag i måneden over en kopp kaffe, og innimellom gjør vi andre hyggelige ting sammen. Nå skal vi snart ut på vift igjen – opplevelsestur til hovedstaden med restaurantbesøk, musical og utstillinger. Det er 6. gang vi skal ha en hel lørdag sammen bare til hygge. Like mange ganger som vi er medlemmer i klubben.
    Vennskapet består fordi vi vil det.. Som personer er vi veldig ulike, og vi er sjelden sammen utenom «programmet». Men vi vet at vi finnes og hvor. Vi kan snakke om «alt på møtene våre, og nå vi går fra hverandre, ligger ordene igjen. For det er viktig at det vi sier, blir igjen der det ble sagt.
    Vennskap spør ikke om alder, Det er 15 år mellom den yngste og den eldste i gruppa. Vennskap setter ingen andre krav enn aksept av ulikheter. Trygghet er en viktig basis, og at vi kan stole på hverandre. Jeg kunne skrevet side opp og side ned om dette, men stopper nå.

    http://www.123hjemmeside.no/Nathaniel/18499787

    Lik

  2. Må innrømme at jeg er skikkelig dårlig til å «pleie vennskap». Som liten hadde jeg «hjertevenninner», men som voksen har jeg ikke hatt behov for å ha slike nære venneforhold.
    Jeg kjenner faktisk mange mennesker ganske godt, men jeg har ikke noen trang til å møte dem jevnlig. Når jeg hører at noen savner en venn som er bortreist, – eller for den saks skyld savner mann og barn etter et par uker på reise, – skjønner jeg ikke helt hva de føler og mener. Jeg tenker at jeg BURDE savne dem siden det på en måte er forventet av meg. Og jeg BURDE pleie vennskap, men gjør det bare hvis jeg føler at noen trenger meg.
    Klart det er hyggelig å følge andre mennesker gjennom livet, på avstand eller nært, det skaper en egen atmosfære når man møtes, og man kjenner hverandres historie. Det er trivelig å treffes og finne igjen «tonen» fra sist. Men jeg savner dem ikke. Jeg er nok litt rar, jeg. 😉

    Lik

  3. Jeg fylte 50 for et par måneder siden og som du reflekterte jeg også litt over dette med vennskap. Hvordan mitt syn på det med venner har forandret seg. Jeg ble mobbet mye i skoleårene og hadde i mange, mange år en desperat lengsel etter å få lov til å være med i en vennegjeng. Noe som gjorde at jeg ville tilpasse meg til det ugjennkjennelige for å bli akseptert. Selvfølgelig førte dette til kompliserte forhold – jeg var jo den som sa ja til alt fordi jeg var så redd for å bli skviset ut igjen, og mange utnyttet det. Det har vært en befrielse å bryte med dette mønsteret og bli virkelig kresen når det gjelder hvem jeg kaller venner og hvem som ikke er det! En av defininisjonene er at jeg føler den personen gir meg noe…Det er hun jeg orker å snakke med etter en lang dag, fordi hun forstår hvordan jeg har det..Og ditto, selvfølgelig.

    Lik

  4. Det er jeg så enig i, fjellcoachen! Og til Feeling Good: Man skal velge sine venner med omhu. Gjerne velge vekk noen også, hvis forholdet mellom dem er ujevnt. Jfr. Fjellcoachens svar.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s