Smaken av barndom

Jeg har hatt overnattingsbesøk. Denne gangen av ei ung dame på to og et halvt år, og moren hennes. Siden denne typen overnatting er av det sjeldne slaget for tida, grublet jeg ei stund på menyvalget, slo fra meg tanken på skalldyrpasta og andre mulige voksenretter en lørdag kveld, og endte opp med hjemmelaget pølselapskaus og  en kanelbolledeig til heving for fellesaktivitet etter maten.  Valget falt i god jord hos den unge gjesten, og da vi senere på kvelden koste oss med nystekte kanelboller og varm kakao, utløste kakaosmaken en hel serie av minner inni hodet mitt.

I min barndom var det aldri tema for verken unger eller voksne å smake på julepålegget før jul. Julaften kl. 1300 derimot, kom alt på bordet, og dette årvisse ventemåltidet med brød, lefse og godt pålegg, ble toppet av varm kakao som drikke til.

Etter hvert ble jeg mor selv, og en dag sto naboen på døra med treåringen sin i hånda. «Kan hun være hos dere? Vi må kjøre på føden, det haster!»  Der sto jeg med mine egne på to og fire, og smilte: «Klart hun kan!», samtidig som jeg tenkte at denne søndagen kan bli lang. Løsningen ble bolledeig, fellesaktiviteter og (selvfølgelig) kakao, og dagen gikk som en røyk. Det var forresten den samme naboen som hjalp far i huset å måke fram igjen veien til inngangsdøra etter at vi hadde vært borte ei stormfull nyttårshelg i 90/91, mens mødre og barn satt trygt og varmt hjemme hos dem og drakk…. kakao.

I dag er det 30 minus ute. Når du bor på fjellet, er vinterkulden noe du må lære deg å leve med, på samme måte som en bergenser må lære seg å leve med regnet. Vi har bodd begge steder. Etter hvert som ungene vokste til var boller, kakao og ulike former for spill viktige ingredienser for et godt inneklima på slike dager.

I den perioden vi bodde ved en fjord på Østlandet, utviklet de hver vår et konkurranseforhold til jevnaldrende: Hvem er tøffest nok til å starte badesesongen? Og hvem klarer å være lengst uti? Mitt bidrag i denne årvisse utfordringen, var å stå på land med tørre håndklær og nykokt kakao for å få varme i kroppene igjen, kropper som noen ganger grenset mot fiolett da de kom opp av vannet.

Nå har jeg hatt flere år med kakaopause, delvis fordi ungene har flyttet og jeg forbinder kakao med familieliv, og delvis fordi jeg har utviklet melkeintoleranse. Gleden var derfor stor da jeg i fjor ble introdusert til kakao kokt på 70% sjokolade og rismelk, og oppdaget at det smakte utrolig godt. Dette serverte jeg i går, og da mammagjesten i dag etter frokost forkynte at det var på tide å dra hjem, protesterte den lille: «Nei, Hedvig lage kakka og bolle!» Og det gjorde jeg🙂

8 thoughts on “Smaken av barndom

  1. Den varianten av kakao var ukjent for meg. Takk skal du ha. Jeg får en gjest med melkeintoleranse i februar, da skal jeg huske på denne.
    Marsmallows istedet for krem skulle vel gå bra?
    Ha en fin kveld🙂 og en klem🙂

    Lik

  2. Koselig dette høres ut da.
    Jeg kjenner heller ikke til den kakaovarianten der. Har ikke drukket kakao på årevis grunnet melkeintoleranse. 70% sjokolade er jeg velkjent med.
    Takk for tipset.

    Lik

  3. Sånn kakao har jeg laget mye oppigjennom, da jeg var tenåring og ihugget veganer. Nå er det lenge siden jeg var noen av delene, men er fortsatt glad i kakao🙂
    Så koselig innlegg! Nå fikk jeg en god idè om hva jeg kan gjøre neste gang jeg får tantebarn på besøk.

    (P.S.: Husk at det finnes kremfløtealternativer også da, hvis du skulle få behov for å pimpe kakaoen ytteligere😉 )

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s