Frisk eller syk eller begge deler?

For snart 10 år siden spurte jeg en legekollega i bedriftshelsetjenesten om hvorfor han hadde valgt den karriereveien han tok? Han smilte og svarte at som lege var han heldig som fikk jobbe med det friske i mennesket. Den samme legen spøkte en senere anledning med at «den som er erklært 100% frisk, er ikke undersøkt godt nok.»

Jeg har grublet mye på denne grenseoppgangen mellom syk og frisk. Det som i helsevesenets vokabular noen ganger heter restarbeidsevne og andre ganger gradert sykmelding, men som i mitt hode antas vanskelig å gradere, fordi det er så mange parametre og rammevilkår som spiller inn. I mitt eget virke møter jeg mennesker som rent objektivt kvalifiserer for uføretrygd ut fra diagnose og plager, men samtidig er døve på akkurat det øret, og dermed fortsetter å fokusere på den livskvalitet et fullverdig arbeidsliv gir. Noen velger en helt annen strategi for å balansere helse, hverdag og psyke, og skjermer seg aktivt for unødig stress og påkjenninger, mens andre igjen tidvis blir ofre for de totale omstendighetene og må kaste inn håndkleet.

Jeg tror, som min tidligere kollega, at folk flest verken er 100% syke eller 100% friske. Vi beveger oss på en glideskala mellom ytterpunktene og sjonglerer mellom spennende utfordringer og krevende belastninger, og alle tilstander imellom, der påvirkerne er en salig blanding av ytre faktorer og personlige forutsetninger.  Felles for alle, er at vi får gode råd fra velmente hjelpere: «Ta deg litt fri nå, og bli hjemme ei stund», «Hva du enn gjør, slipp ihvertfall ikke taket i jobben.» «Ta mer vare på deg selv nå.» «Ingen har vondt av å strekke seg litt, stå på, dette klarer du!»  Disse tilbakemeldingene spriker like mye som avsendernes holdninger og egne erfaringer, og påvirker også hvordan mottakerne takler kroppslige og mentale utfordringer.

Jeg tror at evnen til å leve med smerte og ubehag handler om en blanding av genetikk, kultur og miljø. Genetikk fordi vi rett og slett er født med ulike smerteterskler og tåleevne. Kultur fordi vår felles kulturarv gjør at vi legger for dagen en stor forståelse for noen type utfordringer, men bagatelliserer andre. Vi skal ikke langt sør i Europa før for eksempel kjærlighetssorg er en mer anerkjent og respektert lidelse enn i Norden. Miljø fordi viljen til å tåle smerte for å nå mål, fighterviljen, er større i noen miljøer enn i andre. Det kom tydelig fram i sist episode av Mesternes Mester, der deltakerne konkurrerte i direkte smertefulle øvelser.

De siste årene har jeg kranglet med beina mine, de blir vonde og hovner opp når jeg sitter lenge i bil eller står rett opp og ned og underviser over tid. Dette har en diagnose, samtidig som de samme beina aldri har påført meg en fraværsdag. Fordi jeg ikke ser på det som en sykdom, men som livet. Det er bare slik det er. Og jeg tenker at jo mer oppmerksomhet jeg gir plagene i beina mine, jo mer vil jeg fokusere på begrensninger, og  med det, dårligere livskvalitet. Det er ikke et fokus jeg trenger, fordi det ikke vil gjøre godt for den mentale helsa. Den henter nemlig energi av å gjøre nettopp det jeg gjør, reise rundt og undervise.

Akkurat nå har jeg likevel valgt å fokusere på beina noen dager, gjennom et 3 uker langt kuropphold, der formålet er forebygging, mestringsteknikker og hjelpemidler. I dette miljøet treffer jeg alle typer mennesker i ulike sykdomsfaser, og det jeg erfarer etter noen dager her, er et viktig skille: Det skillet går mellom oss som skal tilbake til jobb, og de som ikke skal. Jeg merker det på tanker, språk og holdninger, til seg selv og til verden omkring. Det skjer noe i det øyeblikket man ikke har en jobb eller noe annet viktig å gå til. Noe med delaktigheten i samfunnet. Og med selvbildet. Det har med mentalhelse å gjøre. At det er bruk for en.

Jeg innser at jeg kan leve godt med beina mine i mange år til. Jeg er litt syk. Men mest frisk. Jeg er mest frisk fordi den energien jeg får på jobb er så mye større enn den jeg mister fordi det gjør vondt en gang i blant. Og kanskje er det aller største utbyttet av oppholdet det, at jeg ser hvor heldig jeg er, jeg som er mest frisk. Og at jeg har et ansvar for å ta vare på helsa mi som best jeg kan, også i fortsettelsen.

7 thoughts on “Frisk eller syk eller begge deler?

  1. Å være mest frisk er godt. Noen ganger er det likevel ikke noe valg. Man må akseptere at akkurat nå er jeg mest syk.
    Å tåle seg selv når man er mest syk kan være et c-moment i turn. Vanskelig med andre ord.
    Men vet man at det kommer en tid hvor man vil være mest frisk, igjen, blir det lettere. Å si akkurat nå er jeg mest syk og ikke miste motet fordi man er sikker på at det hele er forbigående..
    Jeg tror at det på en måte er lettere å akseptere at man er mest syk når det synes utenpå. Når man kan peke, f. eks. på bena sine og si: «Nå er jeg mest syk, fordi …» og den man snakker med nikker og sier, «Ja, jeg ser det».
    Klemmer om 🙂

    Lik

  2. Hm, dette er sammensatt, tenker jeg. Som du skriver, de totale omstendigheter. Og kanskje er ikke å slå fast sykhet eller friskhet så veldig interessant.
    Jeg liker ikke begrepet «restarbeidsevne», og er skeptisk til å knytte for mye av folks verdi og verdighet til lønnet arbeid.

    Lik

    • Hei Gamle ugle, forstår skepsisen din, samtidig tenker jeg at opplevd egenverdi fort blir tett knyttet opp til om det er bruk for en eller ikke, og da snakker jeg om tankene som surrer rundt i våre egne hoder knyttet til roller og livskvalitet, ikke om samfunnets verdivurdering av ulike mennesker.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s