Se meg!

Som de fleste mennesker jeg kjennner, er det mye jeg ikke får til, samtidig som jeg blir tryggere i det jeg velger å øve på. En stadig viktigere del av jobben min er de såkalt vanskelige samtalene, de som sirkler rundt egen mestring, viktige valg og grunnleggende behov. Det kan være mennesker som selv er klar for nye veivalg, eller det kan være arbeidsgivere som ber om hjelp med å nå inn til en ansatt. For ikke lenge siden spurte jeg en person etter ei slik, og for vedkommende garantert krevende samtale, om hvordan han hadde det nå. «Helt fint» svarte han, «det er ikke hver dag jeg får mulighet til å snakke om meg selv i 2 timer!» Han var sliten, men han følte seg sett.

Det  er vanskelig å svinge utenom følelsen av usikkerhet, savn, utilstrekkelighet, sorg og kaos gjennom et helt liv. Samtidig, noe av det verste med slike følelser, er når andre ikke ser hvordan vi har det. Vi holder følelsene for oss selv, retter ryggen og går videre, samtidig som vi sender noen velrettede spark mot den eller de som ikke skjønner.  Behovet for å lese og å bli lest begynner tidlig. Hvordan vet vi når en treåring som ikke vil ligge alene i senga si om kvelden, faktisk er redd, og når det bare er snakk om grensetesting? Og hvordan kan andre vite når jeg har behov for omsorg, og når den beste behandlingen trolig vil være å gi meg et spark bak?

«Han/hun ser meg ikke!» er nok en av de mer brukte setninger på familievernkontorene rundt omkring. Bakgrunnen for en slik uttalelse kan være forskjellig fra person til person, men fellesnevneren er at kommunikasjonen mellom to mennesker har kommet skjevt ut. Mye handler om å melde behov, og mye handler om å lytte for å forstå.  Når vi forsømmer disse to basiselementene i godt samspill, kan vi fort vikle oss inn i det Karsten Isachsen kaller «Gjett hvorfor jeg er sur i dag-leken».  I slike tilfeller tenker jeg det kan være nyttig å trekke fram igjen Virginia Satir og hennes 5 friheter, friheter vi stadig glemmer å ta i bruk:

1. Friheten til å se og høre det som er
i stedet for det som burde være, var eller kommer til å bli

Livet vårt er nå en gang  slik det er, selv om det var bedre før, eller vi mener det burde vært helt annerledes. Hvis vi vi virkelig ønsker en endring i livet, er erkjennelsen av her og nå, en god start. For å kunne ta nye grep må vi skaffe oss oversikt over nåsituasjonen, over begrensninger og handlingsrom, og over egne og andres roller.

 
2. Friheten til å føle som du gjør
i stedet for det du burde føle

Følelser er noe vi ikke kan styre, de kommer i den formen de gjør, og det er helt greit. Det vi derimot har påvirkningskraft på, er hvordan vi takler følelsene våre og hva vi formidler til omgivelsene. Hvis vi ikke anerkjenner våre egne følelser, er det også vanskelig å ta kontroll over dem, og da risikerer vi at de popper opp og tar styring når vi minst behøver det, ikke ulikt en allergisk reaksjon på noe vi har spist.

 
3. Friheten til å si det du tenker og føler
i stedet for det du burde tenke og føle

Hvis vi ønsker å bli sett med de følelsene vi har, og bli respektert for tankene våre, står vi fritt til å sette ord på dem. Mange av oss er «godt oppdratt» i den forstand i den forstand at vi har lært oss hva vi kan tillate oss å si, og ikke. I mitt hode er det likevel slik at hvis vi snakker for oss selv, uten å rette pekefingeren mot andre, er det mye å hente på å være åpen rundt egne følelser og tanker.

4. Friheten til å be om det du ønsker
i stedet for å vente og se om du får det

Innimellom treffer jeg mennesker som sier ting som: «Jeg kunne fint ha klart den jobben jeg, men det var ingen som spurte meg» . Samtidig viser det seg at de ikke har meldt interesse da temaet kom opp. De har hold tanker og ønsker for seg selv, og samtidig forskuttert avvisninger og manglende oppmerksomhet fra omgivelsene. Ikke funksjonelt for dem, og ikke for omgivelsene.

 
5. Friheten til å ta sjanser på egne vegne
i stedet for alltid å være på den sikre siden

Alt i alt handler de 5 frihetene om å tørre å hoppe. Om å ta risiko knyttet til avvisning, mestring og mangel på oversikt. Om å investere i andre mennesker. Alt dette er risikofylt, ikke minst fordi vi må by på oss selv. Men den største risikoen av alle er å stoppe opp, og bygge våre egne stengsler. Jeg tror nemlig at vi ikke bare har behov for å bli sett, men også for at den eller de som ser oss, ser et menneske de vil satse på. Og da må vi gå dem i møte, slik at de også føler seg sett.

________

Fritt oversatt fra et foredrag med Christl Kvam i fjor:

Spørsmål: «Hva hvis vi investerer i mennesker, og de forlater oss?»
Svar: «Hva hvis vi ikke gjør det, og de blir?»

DSC_0858 
 
 
 

4 thoughts on “Se meg!

  1. Fint å bli sett når man ønsker det, like fint å få fred fra blikk og ord, når man ønsker det. Og bums, der var balansen i tilværelsen på tapetet igjen.
    Klem 🙂

    Likt av 1 person

    • Heia mormor, tenker som deg at det i perioder er godt å kunne gå under radaren også, men det vi sjelden har behov for, er å bli direkte misforstått. Balanse er uansett et gjennomgangstema… Hilser fra fjellet 🙂

      Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s