Hvor ble det av W-potensen?

For de som kjenner meg godt privat, er det ingen bombe at jeg liker Jan Kjærstad. For de som kjenner meg godt på jobb, er det ingen bombe at jeg i perioder er lei de mange timene bak rattet. Summen av disse to realitetene ledet nylig til innkjøp av Jeg er Brødrene Walker av Jan Kjærstad som lydbok til bruk i bil.

Hovedpersonen, tenåringen Odd Marius Walaker, beskriver hvordan han, etter et sykkeluhell han kaller Tuvalu-hendelsen, opplever en mental utvidelse av seg selv, sin innsikt og sin evne til å observere hendelser fra ulike perspektiver og vinkler. Han blir rett og slett større enn seg selv, og forstår sammenhenger og helheter på en helt ny måte. Denne evnen, eller tilstanden, kaller han W-potensen, og parallelt med dette begynner han å se på seg selv som Brødrene Walker. Handlingen foregår på 80-tallet, samtidig som vi med jevne mellomrom, boka igjennom, treffer igjen Odd Marius i en sentral lederposisjon 20-30 år senere. I denne voksne mannens liv er W-potensen historie, et vagt minne fra ungdomstida, og han har ikke spesielt høye tanker om seg selv ut over at han er et helt  ordinært menneske.

Men hvor ble det av W-potensen? Min sterkeste opplevelse så langt i boka er når Odd Marius oppdager at moren, som nå er en helt ok trehusarkitekt, under og etter arkiktektutdanningen på Manhattan tegnet store, visjonære bygg og at hun i tillegg gjorde karriere som rockemusiker. Nå er hun mor, hun er arkitekt og hun er Nina, mens hun  før var «den Nina». Har hun også hatt en W-potens? Og hvor har den tatt veien? Vil hans W-potens også forsvinne?

På dette lyttestadiet, i bilen langs RV 26 gjennom Engerdal,  kjente jeg på en usigelig tristhet. «Hvorfor er det slik?» tenkte jeg «Hvor gjør vi av motet? Av innsikten? Og ikke minst viljen til å skifte perspektiv og se det vi opplever fra flere vinkler? Hvorfor bruker vi bare en brøkdel av evnene våre?»

Det begynner å bli noen dager siden, men tanken har ikke sluppet taket. Jeg har stadig samtaler med folk som pålegger seg selv begrensninger, iberegnet de indre dialogene jeg har meg selv. Og da snakker jeg ikke om manglende vilje eller evne til å «følge drømmen», eller muligheten til kortvarig kjedisstatus. Dette handler om den grunnleggende viljen til å forstå, og til å lete etter sammenhenger og ny læring, uansett situasjon, yrke og retning. Evnen til å holde blikket skarpt og sanseapparatet i beredskap for å hente inn mangfoldet av informasjon omgivelsene har å by på. Det vil si det motsatte av stagnasjon, eller av etablerte sanheter.

Mennesker med W-potensen i behold, tar inn inntrykk og setter disse sammen på stadig nye måter. De utfordrer det bestående og verdsetter alle setninger som begynner med «Hva hvis….»,  og de er oppriktig nysgjerrige på mennesker de møter for første gang. Det er kanskje naturlig at disse egenskapene blomstrer sterkest hos ungdom og unge voksne, siden de er på leting, både etter egen identitet og sin posisjon i forhold til omgivelsene. Men vi må aldri slutte å lete, for det er nettopp i W-potensens spenningsfelt at ord som innovasjon, nytenking, det grønne skiftet, kreativtet, skapende ungdom, kunst, kultur, produktutvikling, verdiskaping, synergi, toleranse og integrering får kraft og mening.

Noen ganger kjenner jeg på denne kampen i meg selv, der den ene vil skape, utvikle og bidra med den W-potensen jeg fortsatt er i besittelse av. Sofasitteren i meg, derimot, verdsetter forvaltning, stabilitet og velvære, og setter likhetstegn mellom det gode liv og minst mulig forstyrrelser. Jeg har etterhvert og tross alt, skaffet meg noen laurbær  å hvile på. Fredagskveldene for eksempel, heller stadig oftere mot denne tilstanden.

Likevel tror jeg ikke W-potensen er en tilstand, og heller ikke at den er dømt om å forsvinne. Men jeg tror den er et talent som må trenes, slik som de øvrige musklene i kroppen, gjennom aktive valg hver eneste dag. Akkurat som at det å gi slipp på den, også er et valg vi tar. Boka forteller meg at jeg alltid står fritt til å øve på å se, og se en gang til, og enda en gang, lete etter rom og folk og muligheter. Og jeg følger Kjærstad i at jeg, hvis jeg tør, slik den unge Odd Marius Walaker gjorde, vil oppdage at jeg gradvis utvides, til en større utgave av meg selv, slik at også jeg kan være «den» Hedvig.  Hvis jeg tør altså. Eller orker. Du da?

engerdalUtsikt fra RV 26, Engerdal

3 thoughts on “Hvor ble det av W-potensen?

  1. Tilbaketråkk: Jeg har tatt min beslutning, så kom ikke her med kjensgjerninger | fjellcoachen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s