Følg med!

I dag fikk jeg en hyggelig telefon, fra en bransjekollega som ba om råd. Hyggelig, fordi det var uventet, både at han, en erfaren og godt voksen mann, ba om råd, og at det var meg han spurte. Det hele resulterte i en samtale med gode refleksjoner fra begge sider og en intensjonavtale om fortsatt å søke råd hos hverandre, gjensidig. «Men er han ikke en konkurrent?» vil noen kanskje spørre. Joda, men ikke bare det, han og jeg, og flere andre, har noe vesentlig til felles: Vi ønsker å være i læring så lenge vi er i jobb (og selvfølgelig enda ei god stund etter det). Og for å få til det, må vi ha noen å spille ball med. Vi kan ikke øve oss alene. Den faglige vitebegjærligheten krever åpenhet, spørsmål og erfaringsutvekslinger, som et attraktivt alternativ til det å stagnere.

Mulig jeg er naiv. Eller kanskje det er et bevisst valg at jeg alltid ser etter de gode intensjonene hos andre mennesker før jeg fokuserer på de dårlige. Ihvertfall er jeg sikker på at det å vokse, handler om evne og vilje til å lære av hverandre. Og for å få til det, bør vi ha noe å gi tilbake.

Kunnskap, læring og samspill er en komplisert materie. Det er mange grunner til å holde igjen. For eksempel er det vanskelig å øve og se bra ut samtidig, og i denne fasen kan det oppleves tryggere å skygge banen enn å eksponere egen famling. Andre ganger kan «nye koster» komme feiende inn med slik tyngde og energi at du selv opplever deg blåst overende. Utgått på dato, fallende stjerne, kall det hva du vil, moro er det ikke. Men hva hvis vi forsøker å snu egne tankemønstre, hvilke muligheter ligger det da i disse situasjonene? Hvordan kan vi ta grep slik at vi igjen er med på å legge premissene for det som skal skje videre? Finnes det en mulig heiagjeng i prøve- og feilefasen? Noen som tror på oss der vi selv har en hang til å tvile? Er det noe vi kan få til sammen med de nye kostene, og som ingen av oss ville klart alene? Kan læringen gå begge veier? Hvem rekker ut hånda først?

Disse spørsmålene er spesielt aktuelle for arbeids- og næringsliv. Det er viktig å ha evnen til med jevne mellomrom å utforske det som ligger utenfor komfortsonen, enten det gjelder produktutvikling,  endringer i markedet eller nye måter å organisere seg på.  Ikke minst er det viktig å finne ut hvem man ønsker å lære av, og samarbeide med. Tør vi stole på? Tør vi dele? Hva er risikoen? Og hva er risikoen med å la være?

Jeg har sett bedrifter holde igjen på samarbeidet med yngre krefter som har andre tilnærmingsmåter enn de er vant med, i stedet for å utforske hva de kunne fått til sammen. De er heller ikke nysgjerrige nok på hva de nye gjør annerledes, og hvordan det virker inn på markedet, slik at de selv kunne ha lært av det og tatt opp konkurransen. Denne vegringen for ny kunnskap får meg til å tenke på en kommentar en kamerat lot falle for mange år siden, opprinnelig om travsport: «Det er ikke den raskeste måten å gå konkurs på, men den sikreste.»

Min erfaring er at trygge, erfarne folk aldri slutter å be om råd. Det er spørsmålene og nysgjerrigheten som holder dem i gang. Ikke er det farlig å dele heller, for det du gjør, er noen få prosent teknikk og kunnskap, resten handler om det bare du kan levere, på akkurat din måte. Din signatur er din egen.

Eidsfoss

Eidsfoss  –  har gått fra industristed til mat, kultur og reiseliv.

Ikke noe nytt tema dette, legger ved en link til Bob Dylans’s The times they are a’changing fra 1964.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s