Hvordan virker motgang og værskifte på deg? Blir du enda sikrere på hvor du skal, bretter ermene opp og lener kroppen mot vinden, eller søker du ly, finner fram kakao, nistepakke og sitteunderlag og holder varmen der du er til de verste kastene er over? Hvis du ligner litt på meg, har du testet ut begge strategiene med vekslende hell i livet.
For noen ganger er kampvilje og det å beholde trua grunnleggende for å komme seg gjennom ruskeværet, og det eneste man får ut av å søke ly, er at føreforholdene utenfor blir enda mer krevende å forsere når matpakke og termos er tom. Den innsikten alene forhindrer ikke at man blir både kald, sulten og sliten på vegen man kjemper seg fram på, men den kan bidra til at vi henter energi i bildet av et etterpå med helt andre rammevilkår, farger og muligheter, og dermed evner å fullføre marsjen.
Utpå vårparten sendte jeg ei oppmuntringsmelding til en bekjent jeg visste var underveis i sin viktigste marsj noensinne, og fikk følgende melding tilbake: «Tusen takk, vi har fått et lite glimt av etterpå, og det er vakkert.»
Svaret minte meg på noe viktig: Uansett hva vi vil, må eller skal for å komme oss videre i livet, på ett område eller det andre, er det viktig å ha trua. Trua på at dette er noe vi vil klare, og trua på at det blir bedre etterpå. Men hvor vi henter denne trua er individuelt for hver enkelt av oss. Noen trekker veksler på egne erfaringer og tidligere mestringsopplevelser, andre er mer avhengige av heiagjengen de har rundt seg, eller at de har flere enn seg selv å slåss for. Uansett er selvinnsikt knyttet til hvor vi har vår egen personlige drivkraft, nyttig, siden det gir bedre tilgang på kraften når den trengs som mest.
Selv henter jeg trua nettopp gjennom å tegne framtidsbilder, jeg snakker om dem, og ser for meg hvordan livet blir etterpå, hører stemmer, opplever farger og kjenner på tilhørighet og fellesskapet med de jeg har gått hele eller deler av veien sammen med.
Som leder er det viktig å dele disse bildene, siden de gir både kraft og retning, og gjennom det, også mening. Å dele trua betyr ikke å underkjenne at dårlig vær og steinete underlag blir en del av pakka, men mer at framtidsbildet eller etterpå gjør vegen verdt å gå, også de dårlige partiene.
I mormor-rollen blir jeg ofte påmint viktigheten av å overføre denne innsikten til praktisk handling. Det er en krevende øvelse å ta med unger ut på tur når de ikke vet hvor de skal, hvor langt vi skal gå eller når vi skal ha første pause, de søte små er gjerne slitne etter 100 meter og etterspør kjekspakka de så ble pakket ned i sekken. Men i det målet er kjent og oppleves attraktivt, er de samme barnestøvlene i stand til å spise kilometer etter kilometer uten protester, og ungene drar fornøyde hjem med nye erfaringer knyttet både til fellesopplevelser og egen mestring.
Noen ganger er det vanskelig å hente opp framtidsbilder som fungerer, de kan ha elementer i seg som vekker motstand, eller de framstår tåkete og vanskelige å finne ut av. Og noen ganger når vi deler dem, kommer omgivelsene inn fra siden med velmente korrigeringer, slik at vårt eget bilde framstår med mattere farger og i mindre format når de har bidratt med sitt. Det er ikke alle innspill vi trenger ta imot. Selv om intensjonene er gode, og de vil spare oss for skuffelser underveis, er budskapet mitt klokkeklart: Ta ikke fra meg trua! Det er den jeg styrer etter, og det er der jeg henter energi til å leve med motbakker, krappe svinger og dårlig merking. Tross alt tilbringer vi lenger tid langs vegen enn ved målet, og det er på vegen trua gjør nytte for seg.
«I rörelse» av Karin Boye:
Den mätta dagen, den är aldrig störst
Den bästa dagen är en dag av tørst
Nog fins det mål och mening i vår färd
Men det er vägen som är mödan värd
Det bästa målet ar en nattlång rast
där elden tänds och brödet bryts i hast
Bryt upp, bryt upp, den nya dagen gryr!
oändligt är vårt nya äventyr!
øy-coachen 