Hørt det før..

Alder er en merkelig tilstand, For hva vil det egentlig si å være ung, voksen eller gammel? Svaret er trolig helt ulikt fra person til person. Heldigvis er livet mitt beriket med alle aldersgrupper, men noen ganger griper jeg meg i å undres over min egen, den som med et samlebegrep kan benevnes som femti pluss. Framtida ligger foran oss med all verdens mulighet til å se, lytte og lære, uansett hva slags ballast vi bærer med oss i livet. Små hverdagsobservasjoner, nye utfordringer eller lange utdanningsløp, valget er opp til oss. Men så sitter vi der da, på et møte eller ei samling der en ung, energisk mann (eller kvinne) legger ut om nye modeller og prinsipper, og viktigheten av å tilpasse oss moderne tider. Da våkner hverdagsobservatøren i meg, for så snart det er mer enn 2-3 voksne mennesker samlet i ei slik gruppe, er det interessant å legge merke til dynamikken i gruppa. Det vil nemlig alltid være noen som sklir langsomt ned i stolen, puster tungt, og signaliserer med alt tydelig kroppsspråk at det er på tide for enkelte å jekke seg ned litt, og at budskapet vi lytter til i beste fall kommer inn under kategorien «same shit, new wrapping».

«Prosjekttrøtthet» sier noen, eller omvendt møteplageri, mens andre kaller det hersketeknikk. Egentlig er jeg ikke så opptatt av årsaken, men mer av hva de går glipp av. Det de faktisk gjør, er å stenge av mottakerapparatet på et så tidlig tidspunkt at de umulig kan vite om budskapet har interessante elementer i seg. For hvis så var, går det hus forbi. Selvfølgelig har jeg også vært utsatt for stadig tilbakevendende tema som tilhører,  stoff jeg selv underviser i eller som jeg har hørt før i andre sammenhenger. Men siden jeg selv er i utvikling, har jeg mulighet til å bruke det samme stoffet på nye måter. Situasjonen jeg står i, er annerledes enn sist, og innholdet kan gi en dypere eller mer nyansert mening denne gangen. Men det er bare hvis jeg vil, lytte altså. Lyttinga kan også gi meg nødvendig trygghet på at jeg er på rett veg, enten jeg er enig eller uenig med den som står der og formidler sitt budskap. Dessuten vil det alltid være små elementer å plukke opp, et godt sitat eller en ny rapport. Vi har godt av å lytte, lytting gjør oss nysgjerrige og nysgjerrighet holder oss unge.

Dessuten har vi et ansvar, vi over femti. Det kommer en generasjon etter oss som ikke er livstrøtt. Ungdom som skal både utfordre og lære av oss. Hvordan er det egentlig å bli møtt med «Ja ja, det er bare å stå på jenta mi/gutten min, det er visst dette som er in i år.»? Tenk noe så motløst som å bevege seg ut i en verden av mennesker som mener at det meste allerede er ferdigtenkt. Den energien som kommer av at ens egen utdanning fortsatt er ferskvare, bør heller tas i mot med åpne armer, kanskje kombinert med et lite korrektiv av typen «det kan noen ganger være lurt å spørre mer og påstå mindre.»

Fri og bevare meg for den dagen jeg melder meg inn i gruppa som inntar halvt liggende positur i møtestolen, lukker ørene og himler med øynene. Uansett hvor kunnskapsrike mange av disse menneskene er,  opplever jeg at de også er i ferd med å bestille hurtigtogbillett rett til alderdommen, og det på første klasse. Det er forsåvidt deres eget problem, verre er det at de stjeler energi fra menneskene rundt seg når de legger lokk på diskusjoner og innspill, og det er ingen rettighet de har. Det er ikke alltid at det som er nytt, er det beste for alle. Men verktøyet som fungerer best for å finne ut om vi skal beholde eller forkaste, handler om å lytte, for så å stake ut retningen selv. .

Chasing the rainbow

Chasing the rainbow

2 thoughts on “Hørt det før..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s