Hvis noen slo på lyset her nå, var nok himmelen blå..

Hender det at du vikler deg inn i tankerekker og handlingsmønstre det er vanskelig å komme ut av? Slik at alt det som skjer eller ikke skjer rundt deg ender opp som et stort fat med  grøt?  Til alt overmål er smørøyet i denne grøten byttet ut med ei offerøy,  og på den sitter du strandet med knærne oppunder haka og tenker at livet er ganske kjipt??

Jeg vet ikke helt hvor grøtbildet kom fra, men den følelsen har jeg både kjent på selv og sett hos andre. Her om dagen hadde jeg et tilfeldig møte med en som i løpet av 10 minutter rakk å fortelle meg om ugjorte oppgaver, for korte frister, venner som ikke stiller opp, planer som gikk i vasken, og krav han ikke ønsket å innfri, før han for videre på sin frustrasjonsspredningsferd. Jeg sto tilbake og kjente plutselig at min egen tilstand hadde endret karakter fra lys til mørk bare i kraft av å være tilhører.

DET ER BEDRE MED DÅRLIGE ENN INGEN
MAN ER SIN EGEN VERSTE VENN
DET LUKTER SÅ GODT NÅR LUNTA BRENNER

synger Prepple i Lunta Brenner (dumdum boys), og det er akkurat det som skjer når vi gir oss selv lov til å samle opp og spre ergrelse og frustrasjoner  ut over både oss selv og tilfeldig forbipasserende, vi blir vår egen verste venn.  Vi søker bekreftelse på, og forsterker det som ikke fungerer, og samler alt en haug. Store og små saker får like stor plass, sammen med åpenbare utfordringer det er viktig å ta tak i, og uvesentlige bagateller i hverdagen.   Det vi kan ha bruk for da, er et tilstandspoliti som løfter håndflata mot oss og sier: «Stopp! Hva skjer’a?»  og bryter talestrømmen lenge nok til at vi rekker å sortere tankene våre.  Er det egentlig slik at tidsfristene er for korte, eller kunne vi begynt på oppgaven før? Disse vennene som ikke stiller opp, har vi sagt tydelig nok fra hva vi trenger hjelp til?  Funksjonen som tilstandspoliti kan vi godt ta ansvar for å installere selv, eller vi kan be om hjelp fra gode venner eller kolleger hvis vi ser situasjonen seile opp.  Det rare er at i det øyeblikket vi starter sorteringsjobben, øker opplevelsen av oversikt, og det vi står midt oppi, blir mer overkommelig. Kanskje dukker det opp noen positive elementer i helheten også? Og sist, men ikke minst, vi risikerer ikke lenger å spre vår egen negative tilstand ut i omgivelsene våre som forurensning.

MEN HVIS NOEN SLO PÅ LYSET HER NÅ
SÅ VAR NOK HIMMELEN BLÅ
DET TROR JEG PÅ
DET LUKTER SÅ GODT NÅR LUNTA BRENNER

6 thoughts on “Hvis noen slo på lyset her nå, var nok himmelen blå..

  1. Jeg hadde en gang en venninne. Hver gang vi var sammen var hodet mitt som en kjele med godt kokt spaghetti. Det føltes i alle fall slik ut. Hun hadde som livsprosjekt og klage mest mulig på flest mulig. Jeg forsøkte det stoppgreiene noen ganger, uten at det hjalp. Jeg forsøkte å være løsningsorienter, men da forsto jeg selvfølgelig ikke hvordan hun hadde det og ble krenket. Vi er ikke venner mer. Og det er deilig! Klarer å produsere mer enn nok spaghetti på egenhånd.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s