Over skyene er himmelen alltid blå

Dette ordtaket dukket plutselig opp i hodet mitt på forrige ukes ferietur til Madeira. Ikke så underlig, kanskje, der jeg plutselig befant meg nettopp over skyene og så ut over toppen av et vilt og vakkert fjellandskap midt på denne øya som er usedvanlig raus på varierte naturopplevelser.  Vi startet kjøreturen i Funchal by, med 4 personer i leiebilen, hvorav en sjåfør med egne meninger, en kartleser (meg) som stoler mer på egen intuisjon enn på kart og skilt hun ikke helt forstår, og 2 i baksetet med selvoppnevnt kommentatorstatus. Turen gikk stort sett opp, innimellom litt ned, i skarpe svinger og trange, folkerike gater fram til vi var ute av byen og signalene på at vi var på rett vei (dvs til topps) kom stadig oftere. Men med høyden kom også tåka, og med den en ny diskusjon: Er det verdt det? Vi kommer ikke til å se noe likevel. Vi skulle heller kjørt langs kysten ….  En av passasjerene skar igjennom og slo fast at hadde vi kjørt så langt, skulle vi helt fram. Det var et klokt valg, vi fikk en opplevelse som virkelig var verdt å ta med seg, og som fikk meg til å lure på hvorfor de reiste til New Zealand for å spille inn Ringenes Herre når kulissene finnes på Madeira?

Er det ikke slik i livet ellers også, at når tåkehavet kommer, er det lett å snu? Men selv tåkehavet er midlertidig, slik som i dette vesle diktet av Harry Blomberg:

Ty efteråt ska du förstå
att just vid soluppgången
är  natten särskilt kall
– men så börjar fågelsången.