Å være en annen for en dag..

Kariposa Mimosa

Allerede tidlig i livet utvikler vi tanker og drømmer om å være en annen, enten for en kort stund eller som en fullstendig forandring. En av døtrene mine hadde en periode som treåring der hun bare svarte meg hvis jeg kalte henne Pippi, og sønnen til ei venninne var virkelig Kaptein Sabeltann. Den samme datteren driver nå i det små som ansiktsmaler. Det er en fantastisk opplevelse å stå på sidelinjen og se et barneansikt forandre seg til monster eller sommerfugl, for så å oppleve ansiktsuttrykket i det øyeblikket de selv får se fovandlingen i et speil, og øynene deres stråler..

Senere i livet fortsetter ønsket om å være en annen. I tenårene tester vi ut ulike stiler, søker tilhørighet med nye grupper og markerer ståsted med kleskoder og musikkvalg. Selv opplevde jeg for noen år siden å sende en annen datter, en rolig, lyshåret 16 åring, til New Zealand på utveksling, for så å få hjem en svarthåret, selvbevisst 17 åring i fotsid Matrix-frakk året etter. Bak fasaden var det ikke vanskelig å finne igjen den samme jenta jeg var like glad i, hun var bare litt mer erfaren og litt tryggere i seg selv.

Som voksne ønsker vi oss fremdeles inn i andre roller. Vi skulle gjerne vært litt penere, litt slankere, litt kulere, litt klokere og kunne skilte med litt flere talenter. I en coach sammenheng stilte jeg en gang spørsmålet: «Hva har du som ønsket resultat av samtalene våre?» , og fikk følgende svar tilbake «Jeg vil bli en annen person.» Jeg kjente med en gang at dette var ei bestilling jeg verken ønsket eller var i stand til å imøtekomme. Vi kan arbeide med å bli en forbedret versjon av oss selv, og vi kan leve oss inn i en annen rollefigur for en dag eller en periode, men på lang sikt kan vi ikke flykte fra oss selv.

Det vi derimot kan arbeide med, er å tåle oss selv og våre forskjellige sider, utforske og ta ressursene våre i bruk, og utfordre oss selv i forhold til egen læring og utvikling. Minst like viktig er det å  arbeide med å akseptere at vi er bra nok, bra nok for egen del og bra nok for andre.

Mauren
Liten?   Jeg?   Langtifra.
Jeg er akkurat stor nok.
Fyller meg selv helt
på langs og på tvers
fra øverst til nederst.
Er du større enn deg selv kanskje?

 Inger Hagerup (1905-1985)

14 thoughts on “Å være en annen for en dag..

  1. Noen impulsive assosiasjoner fra teksten din:

    «17 åring i fotsid Matrix-frakk året etter» – Fantastisk film! Jeg får fremdeles gåsehud når jeg tenker på overraskelsen av den scenen hvor Neo våkner opp i cellen sin i gørra og må få plugget kontaktene sine ut av huden. Og så den berømmelige skytescenen, hun og han i de fotside frakkene, i slow-motion, tømme magasin etter magasin, bruke våpen etter våpen mot de robotstyrte menneskene. Ubetalelig. Noe av det beste noensinne. Så god smak i film har hun, datteren din.

    Og så er det dette med å sminke seg eller å kle seg som en annen. Noen år eldre enn datteren din da, og noen år yngre enn jeg er nå, så har jeg møtt visse problemer med det.

    Tenk deg scenarioet: Jente kler seg opp veldig rocka, utadvendt, naglete, flashy. Men er supersjenert! Utsiden står ikke til innsiden. I idealer åpenbart, men ikke i omgangsform. Da er det vanskelig hvis man er like sjenert som gutt, når jenta er superrocka, hehe. OK, det ble litt på siden av temaet.

    Du skriver: «Jeg vil bli en annen person.” Jeg kjente med en gang at dette var ei bestilling jeg verken ønsket eller var i stand til å imøtekomme.

    Men er det ikke typisk da, at vi snakker forbi hverandre litt? Ønske om endring, er jo vanligvis noe bra. Er dette bare språklige forskjeller som kommer til uttrykk?

    Og du tenker på deg, når de prøver å snakke om seg? Vet du hva, er du kanskje litt selvopptatt?

    Neida, bare spøker, fortsatt god kveld. 🙂

    Lik

    • Fint at du utfordrer meg, Gambetti, her rørte jeg tydeligvis ved noe hos deg også :-). Tenker likevel at det er en viktig nyanseforskjell mellom ønsket om å bli en annen og ønsket om endring. Kanskje er det språklige nyanser, kanskje er det nyanser i selvbildet.

      Forøvrig er jeg glad for at det også er nyanser i kjønn hos de som kommenterer på bloggen min, for ellers hadde jeg trolig gått glipp av en entusiastisk Matrix-anmeldelse, en begeistring som rører mitt gamle kinosjefhjerte…

      Lik

  2. Matrix var bra. 🙂
    Men vil man nå egentlig bli ene annen?
    Jeg undres. Noen ganger hører man: Om jeg bare hadde… kunne…var… SÅ,,,,,
    Jeg spurte et ungt menneske om hva som hindret ham i bli.. kunne…ha ..for å nå dette SÅ…
    I løpet av den tiden vi snakket sammen (en sommerferie) fant vi ut at det som hindret mest var ikke hva han ikke hadde, var eller kunne, men at det ville koste arbeid av ham selv. Det arbeidet ville han ikke gjøre.
    Men det er ingenting som ikke koster arbeid, på en eller annen måte og det eneste man kan gjøre er å arbeide for å bli en bedre «seg», tror jeg. Og det arbeidet må man gjøre selv.
    Ha en fin kveld. 🙂

    Lik

    • Kanskje det er akkurat det det gjelder, vi skulle så gjerne, hadde det ikke vært for den innsatsen vi da må legge i forandringen…. Jeg har akkurat vært inne på villkattens blogg, der hun forteller om veien fra rus og vanskelig ungdomstid til utdanning, jobb og et godt familieliv.. Da handler det ikke lenger om å ønske seg forandring, men å bestemme seg, og holde fokus… Den viljen må komme innenfra, og det må oppleves viktig nok til å opprettholde fokus også på dårlige dager….
      Fin kveld til deg også, mormor!

      Lik

      • Det er eit val eg tek, men ein dag om gongen. Det gjer det mykje lettare å halde fokus; i byrjinga, medan eg var i behandling for rus, stod eg opp kvar dag og sa til meg sjølv: «berre for i dag skal eg halde meg rusfri».

        På særs vanskelege dagar måtte eg tenkje: «berre denne timen», eller til og med, «berre det neste minuttet»! Men ein dag om gongen vart til fleire år og eit godt liv.

        Lik

        • Velkommen hit, villkatta! Det står respekt av hvert valg du tar hver dag tenker jeg. Det du skriver får meg til å tenke på det en venn sa til meg i en vanskelig periode i mitt liv, og som jeg fikk stor nytte av å tenke på: «Først tenker du på det (vanskelige) hele tiden, så oppdager du at det har gått ett minutt uten at du tenker på det, så fem, og plutselig har det gått en time og til slutt en hel dag.» Jeg begynte etter hvert å telle varigheten av gode stunder, og så at det ble stadig lengre mellom de dårlige.

          Lik

  3. Liker det Hagerupdiktet så godt.

    Tenker at det er litt forskjell på å ikke orke være den man opplever at man er, dvs være på flukt fra seg selv. Og det å prøve ut andre identiteter, i perioder, eller på visse områder. Handler kanskje mer om å få klarhet i hvem man er. Og slike identitetsprosjekter er muligens enda mer tydelig, i vår tid, skjønt jeg er ikke sikker på om de ikke levde sine liv før også, litt undergrunn kanskje.

    For vi er vel mye mer enn det vi umiddelbart virker være, er vi ikke?

    Datt et sitat fra en Vesaasroman ned i hue mitt, det er fra Det store spelet, tror jeg. «På Bufast skal du vere all di tid»

    Lik

  4. He he kjenner meg att i mykje her, særs i dottera di: foreldra mine fekk litt sjokk då eg kom heim frå studiene i England med kolsvart hår og sminke, og nokre nye, sterke meiningar med på kjøpet 😉

    Ellers eit viktig tema. Eg jobbar stadig med meg sjølv for å verte ordentleg glad i meg og få meir eigenverd. Det lønnar seg, og ynskje mitt å vere nokon annan ein meg sjølv forsvinn meir og meir (men boblar litt opp på dårlege dagar, det skal eg innrømme).

    Lik

    • Jeg syntes faktisk det var ganske kult å gå til valglokalet med en førstegangsvelger den høsten, i det nevnte antrekket, og med hæler så høye at jeg måtte se opp på henne for å få øyekontakt, og jeg husker jeg tenkte at så modig var ikke jeg på den alderen…

      Å like/være glad i seg selv er et krevende prosjekt, det å verdsette selve kjernen og ikke bare fasaden. Bekreftelse fra andre kan være verdifullt, men det er først når verdsettinga kommer innenfra at den får kraft og stabilitet. Viktig å minne oss selv på at de vi selv blir mest glad i er ikke de flinkeste og mest perfekte, det er de som tør vise oss sårbarheten og hjelpeløsheten sin også.. Da blir det kanskje lettere å innlemme seg selv i dem det er verdt å være glad i?

      Lik

  5. Noen ganger kan misnøye med seg selv være tegn på at man trenger å skifte miljø, kanskje særlig dersom man lever i et miljø der overflatepussing er viktige verdier og man selv ikke har sjanse til å nå opp. Jeg tenker at da kan det være lett å bli misfornøyd med seg selv.

    Lik

    • Heia lammelåret, det er lett å miste fokus hvis vi får respons på noe annet enn det vi ønsker å være, hvis vi feks er kreative og blir målt av omgivelsene på struktur, eller har praktiske ferdigheter og blir målt på litteraturkunnskap. Og det krever styrke å si: Hei, dette er ikke viktige verdier for meg, jeg tror mer på… »

      Foreldrene til ei venninne av meg hadde ei humortegning på veggen, husker jeg. Det var bilde av to voksne og et par barn i sofaen foran tv’n og i et hjørne for seg selv satt en liten gutt og leste ei bok. Under bildet sto teksten: «Hva skal vi gjøre med lille Ole Chtistian?»

      Lik

  6. Tilbaketråkk: Du fortalte akkurat nok til at jeg trodde jeg visste alt | fjellcoachen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s