Noen ganger låser det seg fullstendig mennesker imellom, og fellesnevneren i slike situasjoner er at hvis du etterspør årsaken, vil du få svært ulike svar alt etter hvem du spør. De fleste av oss har rent verbalt passert barnehage- og søskenstadiet med uttrykk som «Det var han som begynte!» , men noen ganger får jeg følelsen av at det bare er ordvalget som er byttet ut, ikke budskapet.
I lokalmediene der jeg bor foregår det nå en ordstrid knyttet til hvordan man kan beskrive en politisk motstander uten at man går over streken. Er det for eksempel ok å å skrive at en navngitt person «er en betydelig bremsekloss for fremtidsrettet og realistisk næringsutvikling»? Jeg tviler på at det er ulovlig, og heller ikke spesielt grovt sammenlignet med språket i nasjonal og internasjonal politikk om dagen. Samtidig virker det opplagt at slike uttalelser øker polariseringen i et lokalsamfunn mer enn det fremmer fokus på løsning, kreativitet og samhandling.
Selv reagerer jeg alltid, også her, på ordet «er» og andre uttrykk som har som formål å beskrive hva eller hvem noen er, ikke hva de gjør eller sier. I denne saken blir noen fortalt at de «er» en politisk bremsekloss, i andre situasjoner kan folk få behovene sine beskrevet som «ditt behov for alltid å ha rett», eller «du er bare opptatt av deg selv». Avsenderen kan sikkert oppleve det slik, men hva vet vi egentlig om hverandres motivasjon og drivkraft? Slike formuleringer fremmer ikke gode løsninger, de bidrar i beste evne til å skape større avstand, og noen ganger til åpne konflikter. Da er det bedre å fokusere på hva som faktisk er sagt og gjort, og konsekvensene som kan oppstå av dette. Hver enkelts motivasjon bak det de gjør, derimot, er en privat sak, og kan ikke eies av andre enn den det gjelder.
Overskriften er stjålet fra Mia Törnblom, som har lang erfaring med å gjøre feil. Som ung voksen tok hun valg som førte til at hun skakkjørte eget liv, før hun kom på andre og mer konstruktive tanker, og tok grep. Et viktig verktøy i denne prosessen var å fortelle seg selv nettopp dette: Du GJØR feil, men du ER ikke feil. Vi kan alle lære av Mia Törnblom, både i forhold til vår egen indre kritiker når vi går på en smell og tar feil valg, men også når vi konfronterer andre med atferd og prioriteringer vi ikke er enige i.
Alle mennesker vi møter, er kompliserte vesener akkurat som oss selv. Med styrker, utfordringer, preferanser og atferd som påvirkes av roller og omgivelser. Det vi ser av en annen person vil alltid være en del av et større bilde vi ikke har tilgang på, preget av fortid, nåtid og framtid, fokus, erfaringer, kunnskap og kapasitet, livssituasjon, bekymringer og framtidsdrømmer, for seg selv og for andre. Alt dette er et baketeppe for de vurderingen han eller hun gjør, og valgene som tas.
Dette vet vi, egentlig. Men i det øyeblikket vi ikke lenger vil det samme, trekkes vi lett mot behovet for å gjøre motparten mer endimensjonal, stigmatisere og beskrive. Vi glemmer at de fleste reaksjoner er normale, utløst av noe den andre parten opplever viktig, og ønsker å ta vare på. Selv om han eller hun bruker et annet språk og tror på andre virkemidler enn du gjør, kan de overordnede målene være overraskende like.
Uansett hva du tror du er, er du alltid mer enn det. Minst like viktig å huske: Det samme gjelder naboen, partneren, kollegaen din og alle andre du møter på din vei. Nyt våren!
Det er alltid flere lag
øy-coachen 