Er du en slow skier?

«Pøh! Slow skiing, skal det liksom være en trend nå… » Ei venninne fnyste oppgitt etter et radioprogram tidligere på dagen, der slow skiing med nistepakke og sitteunderlag ble lansert som en ny trend for folk som ville finne seg sjæl..  Fnyset hennes gjaldt både historieløsheten og «trend»-merkelappen. For er det ikke det vi alltid har gjort og vokst opp med? Brukt helger og påske til utflukter med niste i sekken og  ingenting å rekke? Ihvertfall i tida før all utendørs aktivitet skulle måles og dokumenteres med pulsklokke, treningsapp og selfies som prestasjonsfremmende virkemidler?  Nybevisst våre egne trendy prioriteringer og med sekken full av godsaker fant vi sola, skiløypa og de gode samtalene (som vi hadde rikelig med pust til) og forble i den tilstanden noen timer i den beste tida på dagen.

Jeg har alltid vært en slow skier. Delvis genetisk betinget, kroppen min er ikke bygd for fart og spenning, men også farget av miljøet jeg vokste opp i. Naturen var noe vi levde både i og med, men det var aldri noen stor greie å komme fort fram. På skolen var jeg av dem som sprang saktest og kastet kortest, og den eneste medaljen jeg vant, var det året de premierte idealtid i skoleskirennet.   Men, og dette men’et er viktig, jeg var alltid i bevegelse.  Jeg gikk de 4 kilometerne til skolen tur retur, oppsøkte skogen for å tenke eller sanke, gikk langt for å besøke venner og sprang barføtt om somrene fordi det var så godt å kjenne naturen under fotsålene.

Javisst, jeg beveger meg mindre enn før, jeg er oftere sliten og tida strekker ikke alltid til. Likevel,kjærligheten til skog, fjell og natur er intakt, og jeg nyter skiturene de  helgene jeg får det til, og kveldsturene i uka. Bevegelse er dessuten en viktig ingrediens i alle ferier. Dagens diskusjon om slow skiing trigget noe i meg som jeg har kjent på ei stund, flere år faktisk når jeg kjenner etter. Jeg har så å si sluttet å fortelle hvor jeg går eller hvor langt jeg har gått. Hvorfor? Fordi det nesten alltid sniker seg inn en tanke om at det er for kort. Ei mil på ski, hva er det liksom? Eller en kveldstur på 3-4 kilometer? Det burde vært mer. Oftere. Lengre. Og jeg vet at det ikke er sunt.

Og det er ikke de korte avstandene som er usunne. Det usunne er underkjennelsen av hverdagsaktiviteten. Den som i følge Helsedirektoratets anbefalinger beskrives slik:

«All bevegelse er positiv. Hverdagsaktivitet slik som hus- og hagearbeid, trappegang, aktiv transport og regelmessige pauser i løpet av skole- og arbeidsdagen, er viktig for å redusere stillesitting og øke aktiviteten.»

Jeg synes å registrere en stadig økende polarisering i befolkningen når det gjelder fysisk aktivitet. Flere og flere trener systematisk mot mål og personlige prestasjoner, samtidig som de fysisk inaktive også er ei gruppe som øker i volum (i dobbelt forstand). Og hvis begge disse gruppene vokser, hvor skjer rekrutteringen fra? Jo, det må være fra oss i midten, slow skiers som enten speeder opp eller kaster skiene, alt etter motivasjon, kapasitet og evne. For noen av oss blir dørstokkmila litt for lang når anerkjennelsen for hverdagstrimmen uteblir, både fra omverdenen og oss selv.  Med det kan vitsen med å bevege seg for å kjenne at kroppen virker, gradvis falme bort. Det vi gjør, blir jo aldri bra nok likevel, og «den andre gjengen» er så langt foran at det ikke er realistisk å nå dem igjen.

Sånn sett, uansett hvor selvfølgelig det bør være, og uansett hvor mange generasjoner bak oss som har dette som integrert kunnskap, har kanskje slow skiing som trend noe for seg? Vi mennesker har en tendens til å oppsøke historieløsheten oftere enn vi selv har godt av, og dermed risikere at  barnet forsvinnet ut med badevannet. Jo mer teknisk og  tilrettelagt hverdagen vår blir, og jo flere manuelle operasjoner vi kan effektivisere eller sette bort, jo viktigere blir det å finne nye arenaer for å være i bevegelse og ta kroppen vår i bruk. Fordi det er godt, også for hodet. Men vi trenger ikke konkurrere eller jage egne rekorder for det. Eller forsvare oss mot andres forventninger. Bare kjenne på gleden over å ha en kropp som virker, på klarere tanker og frisk luft å puste i.  Ingen dokumentasjon. Ingen sammenligning eller vurdering. Bare være, i det tempoet og med den intensiteten som kjennes riktig for oss. For vår egen og balansens del, og for å vare lenge. For det vil vi jo..  Noen kaller det folkehelse. Fortsatt god påske!

3 thoughts on “Er du en slow skier?

  1. Jaaaaaa! Akkurat sånn skal det være. Jeg så et bilde i går på Fb av storfamilien min samlet til pølsegrilling etter hjemmelaget skirenn. Og la utven komentar om at akkurat det er det jeg ønsker meg aller mest den stemningen etter å ha gått sakte på ski over flatt vann i fint vær for å sitte ned og ha det godt i stemningen!
    Det er min drøm for neste vinter her jeg ligger i en sykeseng i Moskva for stamcelletransplantasjon.😊😀☀️
    Det er dit til den stemningen og følelsen jeg skal til! Det er målet!
    God påske!🐣🐥

    Likt av 1 person

    • Hei Hanne og takk for hyggelig tilbakemelding! Jeg tenker du har satt deg et veldig godt mål i en krevende situasjon! Tilhørighet og fellesskap er en svært positiv bieffekt av slow skiing :-). Ønsker deg lykke til og riktig god bedring!

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s