Det skulle ikke vært lov…

Slik starter en av låtene til CC Cowboys, og sikter til de mange feilgrepene vi gjør i kjærlighetens navn:

Det skulle ikke vært lov
men vi gjør det likevel
Vi tar hverandres tid og rom
og tetter det igjen

Og tiden bare går
hvor ingen sier no
og tar det for gitt i blant
og glemmer det så fort

Det skulle ikke vært lov
og det vet vi så vel
for alt vi bare ønsker oss
er hverandres evighet

Det skulle ikke vært lov
men så gjør vi det igjen
Vi bygger oss en mur så høy
og gjemmer oss bak den

Det skulle ikke vært lov
og det vet vi så vel
For alt vi bare ønsker oss
er hverandres evighet

Lovløs, CC Cowboys

Jeg opplever at tid og rom som verdi, oftere dukker opp som tema hos voksne i nye forhold, enn hos unge par. Tor Jonson formulerte det slik for en generasjon siden:  «Nærast er du når du er borte, noko blir borte når du er nær. Dette kallar eg kjærleik, eg veit ikkje kva det er.»  Jeg tror det er viktig å ha tid nok til å rekke å savne hverandre.

Kanskje er det fraværet av tid og rom som gjør at vi bygger murer også? «Det fanns en kärlek men den har brunnit ut. Du fikk för stor del av mitt liv, jag kunne inte andas tilslut.» synger Melissa Horn. 

Trenger vi et helt liv for å lære oss å gi rom og å be om rom?  Fordelen med å starte på nytt, er at tidligere erfaringer kan brukes nettopp til å forebygge den følelsen Melissa Horn beskriver. Jeg tror også det er mulig, gjennom bevisst å sette tid og rom på dagsorden, å bryte mønstre i en mangeårig hverdag, og på den måten å ta enda bedre vare på ei felles framtid.