Vår egen snøkule sett fra innsiden

Husker du barndommens snøkuler? Jeg likte dem så godt. Fastfrosne, vakre vintermotiv innestengt i en halvmåne av plast. Hvis jeg ristet eller vendte på dem, dalte glitrende snø langsomt og fredelig ned over landskapet inni kula, garantert fritt for forstyrrende elementer.

Noen ganger tenker jeg at jeg bor i ei snøkule her oppe på fjellet. Regionen vår er vakker og hvit på denne tiden av året, beskyttet for inntrykk her vi ligger langt fra både by og larm og kyst på alle kanter, i følge Are Kalvø’s siste kronikk så avsides at det ikke en gang er aktuelt å sende mulla Krekar hit.

Det er bare ett problem. Snøkula er lekk. Den krymper. Ikke i volum, men i innhold, det vil si innbyggere. Vi som går fra møte til møte der framtida er tema, presenteres for statistikk der prognosene beskriver ei enda hvitere og enda stillere kule. De unge voksne, de som sørger for nye tanker, og nye små innbyggere, blir stadig færre, mens vi som er ferdigtenkte og forvalter dagens verdier, vokser i antall. Ikke sånn med en gang, men på sikt, er dette dramatisk, selv for en region kjent for vakre vinterlandskap, og der uberørt natur selges som reiselivsprodukt.

Det vi er virkelig gode på her, er å ta vare på hverandre, og på naturen. Er du innenfor, så er du med, og det er bruk for deg. Og vi vet å verdsette de sjeldne kvalitetene frisk luft og stabilt klima har å by på. Utdanningsnivået er slett ikke verst, og bevisstheten sterk. Vi handler lokalt, tenker globalt. Vel og bra, og riktig også i veldig mange sammenhenger. Det er bare det at arbeidsplassene ikke vokser i antall uten at vi tenker flere tanker samtidig. Og uten arbeidsplasser kan vi skyte en hvit pinn etter unge voksne som vil flytte hjem, uansett hvor gode oppvekstminner de har med seg i bagasjen. Og nå er det altså slik at mens store deler av Norge vokser, går vi andre veien. Det betyr at vi også blir færre som handler med hverandre. Og skal vi gjøre noe med det, må vi tørre å løfte lokket av denne fine snøkula vår. Vi må samhandle med verden utenfor. Ta risiko. Hente impulser. Bli bedre til å fortelle hva vi selv har å by på. Bli enda dyktigere og utvikle videre det vi er gode på. Samarbeide for å bli sterkere. Konkurrere på nye markeder. Ikke på bekostning av det vi er i dag, men for å beholde og styrke de livskraftige lokalsamfunnene som til sammen utgjør regionen vår. Det kommer ikke av seg selv. Det handler om bevisste valg hver dag, der målet er å gjenopprette trua på framtida. I alle år har foreldregenerasjonen stått på for de som kommer etter. Det er liksom kjernen i hvorfor det er verdt å streve. Vår jobb er å løfte lokket av snøkula. Mens vi enda har helse til å løfte i flokk.

Winter wonderland

Winter wonderland

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s