Retningsløs – Mandagsmor gjesteblogger

Jeg har gleden av å ønske velkommen til Mandagsmor, en voksen mammablogger som skriver både godt og engasjert om mye mer enn det å være mamma. I dag leter Mandagsmor etter retningen. Jeg humret da jeg leste innlegget hennes første gang, fordi jeg kan kjenne igjen både møtene og meg selv i det hun beskriver.

____________________________

Retningsløs..

Arbeidsområdet mitt er litt ubestemmelig og jeg har ikke egentlig noen yrkestittel. Jeg kaller meg lærer, noen ganger coach, voksenpedagog og karriereveileder. Min utdanning er sammensatt, sprikende og ufullstendig. Jeg har vært innom mange yrker og arbeidsfelt før jeg kom dit jeg befinner meg i dag. Tilfeldig, men nesten forutbestemt. Det passer meg godt å jobbe med akkurat det jeg gjør nå, men jeg føler at jeg er en veisøker som «jukser i faget». Som om jeg bare hviler litt, – inntil noe annet pirrer nysgjerrigheten og jeg farer av gårde igjen. Retningsløst.

Jeg jobber med ulike ting innen voksenopplæring og får bruk for all min erfaring og kompetanse. Det kommer godt med å ha bred arbeidslivserfaring når jeg for eksempel er veileder for jobbsøkere. Jobbsøkere kommer i alle varianter. Det fins jobbsøkerne som vet hva de kan, hvor de skal og hva de ønsker seg. De vil ha praktisk hjelp og informasjon, før de setter kursen mot sitt endelige mål. Det er herlig å se slike mennesker. Som kaster seg uti det, står på og tør å satse alt på én hest. Målrettet jobbsøk bedriver de. Det er ikke mye jeg kan bidra med, de er selvgående. Opptrekkbare jobbsøkere.

Andre er ikke jobbsøkere i ordets rette forstand. For de er altfor langt fra å vite hvor de skal. De vet ikke en gang hvor de er. De er veisøkere, men ikke på samme måte som jeg er. Kanskje hadde de en stø kurs, men så spilte Livet dem et puss og så gikk de seg bort. Enkelte har en avslappet fasade, smiler bredt og ser ut til å ta det hele med godt humør. Man vil jo gjerne gi inntrykk av å klare seg bra. Vi skal det. Klare oss. Det er forventet av oss at vi greier å finne ut av ting og klarer oss selv. Å søke hjelp eller innrømme at man har det trasig, er ikke lett. «Hvordan har du det?» besvares oftest med «Jo, takk, bare bra» selv om det slett ikke er sant. Nå kommer det da også an på hvem som spør, men de færreste har mot til å svare som sant er; «Jeg har det helt forferdelig akkurat nå.»

Jobbsøkere og veisøkere. Samtalene dreier seg ofte om alt annet enn jobb og karriere, utdanning eller veivalg. Vi snakker om Livet – med stor L. Det filosoferes og tanker luftes, ristes og puttes tilbake i boksen. Vi ler og vitser noen ganger. Andre ganger er det samtaler som er lavmælte, – mye stillhet. Mennesker som betror seg, på godt og vondt. Jeg er merkelig bekvem i slike samtaler. Det er rart å oppleve slik tiltro, og jeg tenker noen ganger at det er skremmende å vite så mye vesentlig om så mange mennesker. «Ville han fortalt meg dette, – om han visste at jeg er ufaglært?» tenker jeg.

«Si at du strever og du ser bare rygger», var det en som sa. Han opplevde at tidligere kollegaer unngikk ham da han ble oppsagt fra jobben. De visste at han drakk, i alle år, men lot som ingenting. Til slutt drakk han seg fra både jobb og venner. Han følte han ble møtt med mistro, avsky og nedlatenhet over alt. Det tok meg to uker å få hans tillit. Når alle du kjenner snur ryggen til deg, – hvorfor stole på en fremmed? Han fant veien videre til slutt, og tar  små skritt i positiv retning. Når samtalene – veiledningen, får slike positive følger gjør det noe med meg. Jeg vokser. Som et tre som får nye greiner.

Kanskje er det ikke alltid så mye jeg bidrar med, men det blir ofte starten på noe. Det er noe jeg gjør som setter ting i gang – hos andre. Fordi jeg tror at de kan klare det. Jeg greier ikke sette i gang slike endringer hos meg selv, merkelig nok. Jeg selv har ingen plan. Veien ble til mens jeg gikk. En vei som ble kronglete med utallige omveier, snarveier og blindveier. Med en ukuelig tro på at ting ordner seg har jeg  tuslet avgårde. Jeg planla aldri å arbeide med veiledning, med undervisning eller for den saks skyld – med mennesker. Jeg er ustanselig på utkikk etter noe å lære, noe nytt, noe mer. Jeg er en ufaglært veisøker. Retningsløs.