Fjellvettreglene

Er du blant dem som som hører vignetten og ser Severin Suveren foran deg i det øyeblikket du leser ordet «Fjellvettreglene»?  Jeg er en av dem, i tillegg dukker det opp én regel i hodet mitt som rager over de andre, fjellvettregel nr 8: «Vend i tide, det er ingen skam å snu». En  kollega sa det så fint her om dagen: «Det gir meg stadig mindre å gå inn i diskusjoner der formålet er å få rett. Diskusjoner der begge er innstilt å å lære, derimot, får jeg aldri nok av.»  

Det å vinne en diskusjon, betyr ikke nødvendigvis at verden går framover. Rettsaken som ruller og går i media nå er et grelt eksempel på konsekvensene av å tviholde på en valgt sannhet, uansett hvor vaklende føtter denne «sannheten» står på. Det er vanskelig å forstå, og gjør rett og slett vondt å lese. Vågå-saken er et ekstremtilfelle, men temaet «valgt sannhet», eller «prinsipp for prinsippets egen del» er allmenngyldig. Noen ganger gjør vi dumme ting, andre ganger gjør vi det vi må gjøre der og da, men som viser seg å få større eller andre konsekvenser enn vi hadde tenkt. Det er der fjellvettregel nr 8 kommer inn.

Å følge denne fjellvettregelen, betyr noen ganger at vi må be om unnskyldning, andre ganger må vi innrømme sviktende kunnskap eller dømmekraft. Eller rett og slett be om en sjanse til, til å vise at vi kan bedre enn dette. Lett er det ikke, risikofylt er det også, siden vi ikke vet hvordan vi blir møtt. Men jeg tror at det vi ihvertfall oppnår, er å like det ansiktet vi ser i speilet hver morgen, litt bedre. Her er litt av grunnen til at jeg aldri kommer til å bli verken politiker eller advokat. Jeg ønsker ikke å vinne, jeg ønsker å lære, og å være i utvikling, både som fagperson og som helt menneske.