Litt trygt å være redd?

Vi var omtrent halvveis i et etablererkurs, innsalg sto på dagsorden, og jeg kastet ut et spørsmål: «Hva er det verste som kan skje i et salgsmøte?» De to første som strakte hendene i været kom med ulike bekymringer: «At jeg ikke får solgt noe» svarte den første, mens den andre sa «At  jeg får solgt, for da må jeg jo levere». Dermed var grunnlaget lagt for en spennende diskusjon den nærmeste timen.

Her om dagen fikk jeg spørsmål om det var verdt å investere i et studium som vedkommende var redd for ikke å klare. Jeg svarte noe sånt som at hvis det var eneste grunnen til bekymring, så var det verdt det, rett og slett fordi det knapt finnes noe mer normalt enn å være redd for ikke å få til ting. Jeg har møtt erfarne skuespillere som kaster opp før de går på scenen, rutinerte skribenter som kvier seg for å lese tekstene sine høyt, og dyktige ledere som mener de ikke kan noen ting.  Men hvorfor er det sånn? Hvor kommer den fra denne selvbegrensende tanken om at det vi gjør, sikkert ikke er bra nok?

Deler av svaret er kulturelt betinget, mye har med oppvekst å gjøre, for noen dreier det seg mest om koketteri, mens andre kjenner på reell angst når de beveger seg inn på nytt område, angst for ikke å strekke til. Sammensatt er det ihvertfall. En gang jobbet jeg med kommunikasjon og markedsorientering for et rådgivende ingeniørfirma, Vi tilbrakte to dager på fjellet og snudde mange steiner i organisasjonen. Den jeg husker best fra oppholdet, var den eneste iranske ingeniøren i et solid og velrennomert norsk fagmiljø, og frustrasjonen han ga utløp for på dag to: «Typisk dere nordmenn, dere kan aldri si at dere er flinke til noen ting!»

Visst gör det ont när knoppar brister. Varför skulle annars våren tveka?

Visst gör det ont när knoppar brister.Varför skulle annars våren tveka?

Hva er det verste som kan skje 1:

Du får ikke solgt. Nei vel, hva kan du lære av det? Hva kan du gjøre annerledes neste gang? Forberedelser? Kroppsspråk? Lytte og lese den du er i møte med?  Forberede deg enda bedre? Hvis noe ikke virker, gjør noe annet. Du har akkurat hatt tilgang på en flott læringsarena, bruk den for det den er verdt. Det er ikke farlig, og heller ikke verdens undergang, du har bare mulighet til å bli litt klokere.

Hva er det verste som kan skje 2:

Du får solgt, og uæææhh, tenk om det du leverer ikke er bra nok? Boka di er antatt, og skal etter hvert eksponeres for tusenvis av lesere (og en håndfull kritikere), bære eller briste. Eller du har solgt kompetansen din og skal vise at du duger i jobben, tenk om de blir skuffet, at du ikke holder mål? Det finnes ett alternativ til denne risikoen, og det er å la være å eksponere seg, og i stedet bli stående støtt med begge beina på bakken, med tilsvarende liten framdrift.

Jeg tror prestasjonsangsten har kommet for å bli, den kan til og med gjøre litt nytte for seg, som en slags kvalitetssikrer  på at du skjerper deg, eller at du ikke tar helt av. Går det likevel an å takke for at den ble med ombord, anerkjenne den for ønsket om å beskytte deg, men samtidig markere at det er du og ikke den som styrer skuta? Jeg tror det går.

20 thoughts on “Litt trygt å være redd?

  1. Tankevekkande lesning. Sjølv har eg jobba meg opp frå absolutt ingen tru på meg sjølv, og heller ingen aning kva som var «meg». Om eg tok på meg for store utfordringar, og feila, så vart eg heilt knust. Samstundes, måtte eg jo utfordra frykt for i det heile kome nokon veg.
    Løysninga for meg var å utfordre den frykta, men byrje med såpass små utfordingar at eg ikkje ville verte knust om det ikkje gjekk. Klatre meg oppover med babysteg.
    Har ein draum om å skrive bok, men er endå ikkje heilt klar for den utfordringa. Her bygger eg meg framleis opp. Eg byrja med blogg, no held eg på med lesarinnlegg for div. organisasjoner, og så med tida kjem sikkert den boka og… 😉

    Lik

    • Kjære villkatte, du har antakelig allerede gjort en mye større jobb enn det du er klar over selv, en jobb det virkelig står respekt av! Jeg er også på bloggstadiet, og bortenfor der er det skummelt, ennå…. PS: Den boka di vil jeg ha!

      Lik

  2. Ahh, jeg spør om det samme på kursene mine med ordlyden «hva er det verste som kan skje i et jobbintervju» – prestasjonsangst er et merkelig fenomen og jeg er helt enig i din konklusjon om at dette gjør deg skjerpet.
    Flott tekst 🙂

    Lik

  3. Hm, umiddelbart synes jeg ikke det er trygt, ikke det minste, å være redd. Jeg har duret i vei og tråkket over terskel etter terskel, utfordret utrygghet i bøtter og spann. Nå er jeg innhentet av realitetene mine.

    Men, jeg forstår dette kan være helt annerledes for andre mennesker. For meg blir dette nok en bekreftelse på hvor forskjellig det meste kan være, ut fra ulike livssituasjoner og historier.

    For egen del er jeg nå nødt til å si nei til det som er for utrygt, endelig begynner jeg å klare det, littegrann, i alle fall. Sagt på en annen måte, jeg må si ja til utryggheten, selv om den stopper meg –

    Lik

    • Hei igjen gamle ugle, jeg tror det er viktig å si nei til utryggheten også, når den er for utrygg, Når beredskapen fører til skjerping, og når den bare gjør vondt, mellom der går ei grense for alle mennesker, ulikheten består i hvor den grensa går. Jeg tror også grensa flytter seg, i den ene retningen eller den andre, etterhvert som vi gjør oss erfaringer i livet…

      Lik

      • Tror dette er ulikt ja. Har man et gammel mønster av å ikke merke utryggheten, det noen kaller «freeze», da trengs opptining. Og det betyr utrygghet, i alle fall i perioder.

        Kroppen regulerer dette, er min erfaring, om den lyttes til. Sier jeg nei til utryggheten svarer kroppen med smerter eller andre greier. Ikke spesielt helsefremmende –

        Lik

  4. I teorien virker det nok. Men sånn midt i situasjonen har jeg glemt alt som heter «anerkjennelse av tanken og bare la den streife innom før du går videre i handlingen»… Fryktelig vanskelig i praksis. Forbaska angst sånn generellt. Selv om jeg vet det skyldes urgamle overlevelsesinstingter!
    Jaja. Jeg sier likevel det samme som deg – til andre som sliter med prestasjonsangst. For det gjør man jo.

    Lik

  5. Prestasjonsangsten virker også skjerpende på sansene, men det kan være vanskelig å ikke la følelsene ta overhånd. Det kommer nok an på hvor mye som står på spill og hvor viktig det er for deg personlig eller profesjonelt. Noen ganger er det utrolig vanskelig å skille mellom profesjonell prestasjonsangst og den personlige. Det er kanskje verst for den som tar alle nederlag personlig?

    Lik

    • Jeg har egentlig ikke tenkt på akkurat det skillet, for uansett hvor vi går så er personen med. Den vanskelige øvelsen slik jeg ser det, er å endre tanken på nederlag fra slagmark til læringsarena.Er slett ikke utlært på dette området selv…

      Lik

  6. …frykten for å mislykkes er større en gleden over å lykkes……. Takk for «bildet » du ga med å stå støtt på bena, å ha «bena godt plantet på jorda» er en kvalitet som er opphøyd her på berget, og som kan fange . Det var en viktig kvalitet i «gamle dager». Inni meg har jeg en stor lengsel – den undertrykker jeg ved å la stemmene fra «gamle dager» overdøve lengselen. Jeg sier bevisst at JEG undertrykker- for det er bare JEG som kan våge å sveve MIN vei. Å ha bena på bakken innimellom er viktig- å vite at jeg står godt er viktig – men å være støpt fast er hemmende for en som skapt for å sveve . Jeg pusser vingene for støv- meiselen jobber hver dag for å løsne gammelt feste .

    Lik

    • Jeg har en liten dame på besøk som er i ferd med å lære å gå. Hun står støtt, går to vaklende skritt og ramler strålende fornøyd i fanget på den som venter med åpne armer. Ikke alle har det sikkerhetsnettet. I går sto hun støtt, gikk to skritt og gjenvant balansen på egenhånd, og sto støtt igjen. Der ble hun stående ei stund, tydelig stolt…

      Lik

  7. Ikke helt overraskende var det masse flott «mat» for tankene å finne her. Denne gangen også. 🙂

    Jeg har ikke funnet et eneste ord som jeg kan «arrestere» deg på, men kanskje det for mange kan være en tanke å ta med seg, gjennom salget at: «En vare er ikke solgt, før kunden kommer igjen og kjøper en ny». Det finnes nok salg dette ikke passer inn på, men tanken bør ligge bak for en hver kunde og et hvert salg. Tenker jeg. Så for meg ville det vel i de fleste tilfellene være det verste om kunden ikke kom igjen og kjøpte en ny vare… 🙂

    I dag var jeg ute for noe av det mest geniale når det gjelder en amatørselgers stunt og som ikke hadde noen skumle hensikter, garantert! Vi holder ganske så seriøst på å anskaffe en bobil igjen og har derfor en rekke telefonisk kontakt med flere over store deler av landet. Et par er svært aktuelle og en ny kom til i dag. Etter en lengre og koselig prat tidligere på dagen i dag, ringte han meg opp igjen med følgende beskjed: «Jeg kom til å tenke på at du må ligge over når du kommer, når du kommer så langt fra som fra Trondheim». «Det blir for langt å returnere med en gang, og så kan vi kose oss litt om kvelden». Om du ikke kommer alene, så er det plass til flere også. »

    Det er da en får dårlig samvittighet om en ikke setter vedkommende øverst på lista. Og et kundeforhold bør være så bra at han/hun får det, om en går til en konkurrent.
    Tenker jeg. 🙂 Han greide det lenge før salget var avgjort. Selv har jeg nok også en del av «skylden» for resultatet, gjennom den gjensidige tilliten vi bygde opp under samtalen. Kjøpet/salget.

    Bare noen flyktige tanker i farta. Fortsatt fine dager fremover, også etter sesongens siste haglebyge. 🙂

    Lik

  8. Om vi kun våget å gjøre det vi var sikre på å få til, så ville vi måtte nøye oss med å gjøre det vi har gjort før. Så da blir det interessant å vite når og hvorfor vi sluttet å våge, for det som ligger før det punktet, vil også være det som ligger etter det.

    Her er noe jeg selv skrev rundt temaet i dag:

    Kanskje du kan male et bilde. For jo, det kan du. Alle kan male et bilde. Hvordan resultatet blir er ikke alltid så viktig, prosessen kan vi likevel alle eie. Og prosesser er minst like viktige i live våre som å bryte en målsnor og bli belønnet med en ny iPod i riktig farge. Uten prosesser ville vi stått dønn stille. Om prosessene stoppet opp kunne vi ikke en gang brukt vår stilsikre telefon til å ringe etter hjelp. For det å be om hjelp er å være i en prosess som allerede har startet.

    Ha en fin dag.

    Bjørn

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s