Tre klemmer på Oslo S

I løpet av det siste halvannet året har jeg fått tre klemmer på Oslo S. Det er forresten ikke helt riktig, klemmene har vært flere, men akkurat disse tre har satt dypest spor. Felles for alle tre er at de kom overraskende, og fra unge menn.

For ett til to år siden sto jeg og saumfor hyllene i en bokhandel på jakt etter lesestoff til togturen hjem.  En stemme bak meg sa «Hedvig?»,  så jeg snudde meg rundt og møtte en smilende og klemmeklar 89-modell fra Røros. Familiene våre var mye sammen da han, broren hans og jentene mine ennå gikk i barnehagen, og vi fortsatte med ujevne, men positive treffpunkt ihvertfall ut ungdomsskoletida. Nå jobbet han ekstra i bokhandelen på Oslo S mens han ellers forberedte seg til et liv som profesjonell skuespiller. I dag vet jeg at det er et yrkesvalg han har klart å leve godt av i 2012, til glede for seg selv og mange andre.

Klem på Oslo S

I fjor vår sto jeg i kø for å kjøpe meg salat, også på Oslo S, da et da en ung mann i arbeidsklær av det slaget med mange sidelommer i buksa, stakk et brunt fjes nesten opp i mitt, og smilte spørrende: «Røros?»  Jeg sto i mine egne tanker og brukte noen sekunder på å kjenne igjen min blide og hjelpsomme pakistanske nabo for en toårsperiode, gutten som ble sendt til Røros som et barnevernstilfelle fordi han måtte vekk fra Romsås eller Holmlia, og forlot bergstaden med fagbrev og fast jobb på handa. Ny klem og utveksling av informasjon. «Men flyttet ikke du til Kristiansand, da?»  «Jo da, men så møtte jeg ei dame, og så ble hun gravid, og nå er jeg pappa!» Nå gikk smilet fra øre til øre. Jeg rakk akkurat å fortelle at jeg skulle bli mormor, siden jeg visste han hadde jobbet sammen med svigersønnen min. Mer tid fikk vi ikke, han og kollegene måtte videre på neste jobb.

Denne uka kjørte jeg igjen med tog til Oslo S, og ble møtt av ei venninne før vi hastet mot utgangen for å rekke et møte. På vei ut gikk vi nesten på en guttegjeng i 14års-alderen, skikkelig kule, og samstemt i både klær og kroppsspråk. Plutselig møtte blikket mitt to våkne øyne under en vilter, svartkrøllete lugg. En av guttene stoppet opp, brøt ut av flokken og kom rett bort og ga meg en klem. Da gikk det opp for meg at vår faste feriegjest  hver påske og sommer fra han var 2 til han var 7 år, og som jeg leste høyt for hver kveld, plutselig har blitt 14 (ihvertfall nesten, jeg vet fortsatt når han har fødselsdag ;-)). Selv om vi ikke hadde sett hverandre på ei stund, var gjensynsgleden stor og gjensidig.

Hvert av disse møtene har berørt meg. Mye, faktisk. De forteller meg at mennesker vi møter, og som ser oss, spesielt i oppveksten, de bidrar på hvert sitt vis til å prege oss, og styrker vår egen evne til å se andre.  Det er ikke alltid vi tror vi er så viktige for menneskene rundt oss, de kan ha andre som er mye nærmere. Likevel er det å bli sett, noe av det mest betydningsfulle vi kan gi til andre mennesker. Jeg har nok sett disse guttene, og de så helt klart meg.